Fotballekspert Lars Tjærnås

CRYSTAL PALACE — LIVERPOOL 1-2 LONDON: «Eagles» har vært et lite marerittlag å møte for Liverpool den seneste tiden. De fire siste kampene har resultert i elleve baklengs for Klopps klubb . De tre siste oppgjørene har Palace gått seirende ut av, og Selhurst Park er en arena hvor Liverpool faktisk ikke har vunnet siden 1997, da Øyvind Leonhardsen var blant målscorerne.

Det var før dette også ble min hjemmearena for en sesong, og jeg tilstår at det er litt rart å være tilbake. Plassen på pressetribunen er noen meter høyere enn der jeg sto i innbytterboksen, men vinkelen å se fra er mye av den samme.

Overlevelsesevne

Alt annet er også det samme. Med unntak av at media har fått en «forstørret Moelven-brakke» som serverer kylling før kampene er det ikke lagt på et eneste strøk med maling på de røde og blå veggene. Det lukter fortsatt innestengt røyk i rommene der supportere som har kjøpt seg tilgang kan «mingle» foran kampene. Og parkeringsplassen som var reservert for manager Drillo er fortsatt reservert for manageren, som nå heter Alan Pardew, og leder en annen klubb.

De 15 årene som har gått er også en liten studie i klubbers evne til å overleve. Da vi jobbet i Wimbledon var vi storebroren som delte stadion. Men Crystal Palace har sin historie, og klubber med historie, fundament og ikke minst stor supporterbase vil nesten alltid slå tilbake og gjenopprette balansen i styrkeforholdet, slik hjemmelaget her har gjort.

Supporterne har vært tøft testet etter nyttår. Ikke bare er Palace eneste lag i de fire profesjonelle divisjonene uten seier. De fire siste hjemme har gitt nøyaktig null poeng.

Bekymret Klopp

Første omgang gir ikke null poeng. Men den gir null scoringer. Det burde ikke vært sånn. Yannick Bolasie kom alene med Simon Mignolet etter en praktfull kontring . Gjestenes sisteskanse har blitt heftig kritisert ved flere anledninger, men nå er han modig, og flytter bena raskt nok til å avverge scoring.

Litt etterpå trenger han hjelp av «keeperens beste venn» for å holde målet rent. Emmanuel Adebayor er overlegen i lufta og header ballen i tverrliggeren. Elleve minutter , og Klopp ser mer enn bekymret ut under meg. Hans første tap som manager for de røde kom mot nettopp Palace. Akkurat nå er han heldig som ikke er på god vei mot et nytt.

Draktene er de samme, de fleste spillerne er det også siden sist jeg så dem live, da med Brendan Rogers på linja. Filosofien er imidlertid en annen.

Taktisk idioti

Der pasningene gikk i alle retninger uavhengig av om motstander var i balanse eller ei er retningen pekt ut nå. Ballen skal fram — oftere. Der motstander ofte ble gitt tid til å være med og styre rytmen under Rogers blir de nå i langt større grad «overfalt» og får helt andre arbeidsforhold - når ting stemmer. Det gjør det ikke i dag.

Det er ikke mer enn rettferdig og riktig at et Palace tar ledelsen rett etter pause. En, to og tre sjanser til å klarere ballen er likevel en for lite for Liverpools forsvarere. Ballen går ikke lenger enn til Joe Ledley . Han treffer ballen nøyaktig der de fleste fotballspillere ønsker fra denne distansen , rett «under ekvator». Dette er hans første scoring på nesten halvannet år, også det mot Liverpool, som nå sliter.

Vondt blir verre. James Milner får gult kort nummer to da han stopper en kontring med en uvøren takling bakfra -70 meter unna eget mål! Klopp pusser brillene, og tror knapt det han ser. Det gule kortet er greit. Handlingen til Milner er det ikke. Det gjør det ikke bedre at hans første gule var en like stor oppvisning i taktisk idioti.

Todelt utfordring

Liverpool har kommet et stykke, men har et like langt stykke igjen å gå. Utfordringene er todelt:

— Bli fysisk i stand til å spille fotballen sjefen ønsker.

— Få andre og bedre spillere i flere roller til å gjøre det.

Det første ordner seg når Klopp får ansvar for en hel oppkjøringsperiode, der spillerne blir rustet på en helt annen måte. Slik det er nå orker de ikke å spille «høytrykksfotball» mer enn omtrent annenhver gang når kampene kommer tett.

Det andre bør også ordne seg. Det vil være fryktelig dumt av klubbben å ansette Klopp uten å ha en plan og lommebok til å hente spillere som kan forme hans tanker fra teori til praksis.

Viste moral

Denne dagen er det mye som ikke stemmer offensivt lenge. Med Daniel Sturrigde og Philippe Coutinho på benken fra start mangler både den som kan «strekke motstanderen» ved å være en trussel i bakrom, og han som kan være en x-faktor.

Da er det greit med en hjelpende hånd - eller en hjelpende fot.

Det sparket hjemmelagets keeper Alex McCarthy presterer etter 70 minutter ville sendt han rett i dusjen på Voldsløkka grus i en bedriftskamp. Roberto Firminho får en enkel jobb med å sette inn 1-1, mer enn Liverpool har fortjent.

Det løfter bortelaget. Christian Benteke kommer inn, og får en gigantisk mulighet under ti sekunder etter han har entret banen til å score.

De siste 20 minuttene viser Liverpool det mange har sett etter at tyskeren overtok. De viser moral. De viser løpskraft. Og de viser et angrepsspill der ballen endelig får fart.

Alberto Morenos klokkerene stolpeskudd fem minutter før ordinær tid er vakkert, i den forstand at et bortelag med en spiller mindre våger å la backene sine suse i angrep sent i kampen.

Alt snudd på hodet

Benteke løper fra forsvarerne (ja, du leste riktig), men får avslutningen blokkert av keeper McCarthy.

Så løper han fra forsvarerne igjen! Og blir felt. Klønete av Damien Delaney, men det ser riktig ut. Dommer Andre Mariner nøler, venter og konfererer med sin assistent i noen sekunder som står stille før han peker på straffemerket.

Benteke tar det selv, med en «isblokk på hodet». Stopper i tilløpet, venter ut keeper og ruller ballen ydmykende rolig i hjørnet. Alt er snudd på hodet.

Klopps kropp klemmer resten av benken med varme bamseklemmer. Alen Pardew rister på hodet noen meter bortenfor. En kamp med tre sikre poeng endte med null for et lag som virker å ha glemt å vinne.

For Liverpool er det motsatt. Denne seieren betyr at de for første gang på nesten et år har vunnet tre ligakamper på rad. Kanskje er akkurat denne seieren mye mer verdt enn tre poeng alene. Den er et vitnesbyrd om aldri å gi opp, og om at bunnivået i laget er vesentlig høyere enn før. De er på riktig vei.