«En VM-finale hadde aldri hatt en større favoritt»

Kommentar: Ergerlig, naturligvis, at Norge skulle spille sin svakeste kamp akkurat i finalen. Men det hadde sin grunn: Frankrike.

Norge-Frankrike 21–23

Dette var kampen da de mest fremtredende hele turneringen – Katrine Lunde, Stine Bredal Oftedal og Nora Mørk, nominert på verdenslaget – ikke fikk det til.

Så da er det vel de tre som skal klandres? Nei og nei, la oss se det som en honnør til det franske laget, som viste et forsvarsspill som Norge ikke har møtt før. Glimrende.

Når Stine Bredal Oftedal misser syv skudd på rad, når Nora Mørk virker skuddredd mot slutten (selv etter syv mål, hvem skulle tro at det kunne inntreffe?), da sier det alt om forsvarsprestasjonen av det franske laget.

Men før kampen var det ingen tvil. Ingen hadde spilt bedre håndball enn Norge. Den lille tvilen dreide seg om Frankrike kunne hindre dem i å gjøre det igjen. Det slo til.

Spørsmålene meldte seg

En VM-finale hadde aldri hatt en større favoritt.

Men var det ikke Frankrike som hadde hatt det beste forsvarsspillet? Ville dette kanskje bli en normal håndballkamp, ikke norsk oppvisningsspill? En normal kamp – altså en kamp med feilpasninger, misforståelser og skuddmisser slik det er i de fleste lag og kamper.

Kunne det skje igjen?

Slik kunne det også bli en jevn kamp. Hva hadde Norge å vise til der? Ikke annet enn at vi tapte mot Sverige etter at de norske spillerne fikk bortimot hetta i de siste ti minuttene. Det kunne jo skje igjen?

Jeg må innrømme at jeg ikke tenkte disse tankene før kampen.

De kom etter hvert. Først så det trygt ut. Norge ledet 7–4 etter et kvarter, firgangen tilsa et resultat 28–16.

Et tullete regnestykke, spesielt da det viste seg at Norge hadde gjort unna sitt beste i denne omgangen. Fire minutter senere sto det 8-8, den franske målvakten Amandine Leynaud reddet mye mer enn sine norske kolleger og de norske bakspillerne bommet etter tur. Angrep ble rotet bort. Det så ut som slurv, det skyldtes nok heller godt fransk spill og norske nerver.

Fransk ledelse 11–10 ved pause ga dem et digert overtak mentalt. Frankrike var i posisjon.

Selvtillit på nedtur

Favoritter har alltid problemer når de kommer bakpå. Det så vi. Verdens beste målvakter reddet nesten ikke, verdens beste bakspillere ble tømt for selvtillit, vingene syntes ikke.

Her hadde Thorir Hergeirsson noe å stri med i pausen.

Smått om senn (egentlig gikk det raskt, men det virket ikke slik) hadde Norge tatt igjen den tremålsledelsen Frankrike hadde skaffet seg etter pause. Nora Mørk, vinneren med to mål og en målgivende pasning, viste vei. Det var før hun begynte å tenke for mye.

De siste 20 minuttene var det bare slit og mas å tenke på, de franske spillerne ga ikke bort noen ting uten å ha kjempet først. Der Norge er aller best, kontringene, ble blokkert og forekom ikke.

De største sjansene, straffekastene, var ikke store nok. Den som bommer på de fleste straffene i en jevn kamp, har et problem.

Løke ga håp

Og problemene vokste. Hadde det ikke vært for Heidi Løke, med tre mål i en vanskelig fase i kampen, hadde Frankrike sluppet å vente til siste minutt med å feire seieren.

Etterpå var det umulig å mene at Frankrike ikke fortjente gullet. Thorir Hergeirsson fastslo det enkle, Frankrike var best.

Sensasjonelt? La oss heller si overraskende. For disse lagspillene er ikke alltid lette å beregne. Der er like viktig å ødelegge som å skape, og Frankrike ødela det norske spillet fullstendig. Godt gjort.

All honnør til vinneren – og til taperen som viste oss håndball på et nydelig nivå helt til det ikke var mulig lenger.