ENGLAND-WALES 2-1
David yppet seg mot Goliat. Wales hadde England i kne, men storebror reiste seg fra kalddusjen. Kampen hadde de dramaturgiske grepene vi elsker. Stjernen scorer et spektakulært mål. Treneren tar grep. Innbytterne snudde kampen og reddet nasjonens stolthet. Avgjørelse på overtid og alt det der som gjør fotballen fascinerende.
FLERE SAKER FRA EM:
«Først da de glemte frykten, ble England gode»
Nord-Irland sto imot både giganthagl og Ukraina
Superbyttene reddet alt: - Helt uvirkelig
Daniel Sturridges scoring snudde opp ned på tabellen. England går videre med uavgjort mot lille Slovakia, og optimismen er tilbake. Men gir en sen scoring mot et av EMs dårligste mannskap, grunn til å juble så ekstatisk?
Alt som ut til å ende som det pleier: England lever ikke opp til forventningene. England har en lang historie for å tape de avgjørende situasjonene som straffekonkurranser, de svikter når det gjelder som mest, og slipper inn mål på overtid.
Det har vært den samme leksa siden 1966. I 50 år har spillerne med de tre løvene på brystet, spillerne som representerer England – kjempers fødeland, spillerne fra den største og mest pengestinne ligaen, skuffet sine fans.Og det kommer de vel til å gjøre i år også.
Eller det kan være slik mange anglofile håper, at Daniel Sturridges scoring langt inn i overtiden, varsler en ny æra? Det bemerkelsesverdige med den scoringen, var ikke at Sturridge fikk snodd seg gjennom et overbefolket forsvar og lirket ballen i mål, det bemerkelsesverdige var at England avgjorde en sluttspillkamp der de lå under til pause. Det har de aldri før gjort.
Når England ikke ser ut som et finalelag, kan man alltids ta overtroen til hjelp. Daniel Sturridge scoring var mer verdt enn to poeng. Den ga en boost til et litt desillusjonert mannskap og en hardt prøvet fotballnasjon.
England dominerte mot Russland og tapte to poeng på overtid. De kjørte over Wales og reddet to poeng på overtid. Men vi er ikke imponert. Harry Kane og Raheem Sterling har levert to skuffende kamper. Det snudde da landslagssjef Roy Hodgson byttet inn Jamie Vardy og Daniel Sturridge. Gjorde Hodgson et genialt bytte i pausen eller et dårlig laguttak før start?
De to skrudde i hvert fall på bryteren. Den som Wales hadde skrudd av. Waliserne sloss heltemodig for sin drage, men det var feige lag. En drage mot tre løver. Wales er ujevnt besatt og må stole på Gareth Bale. Med sin store skare av tvers igjennom sjarmerende syngende supportere, har Wales satt sitt røde stempel på EM. Men sannhetens øyeblikk kommer mot Russland.
England har et jevnt mannskap. Kanskje for jevnt. For det er ingen spillere som står frem. Jo da, kaptein Wayne Rooney er navet på midtbanen, men ingen tydelig matchvinner eller playmaker. Jeg ser ingen x-faktor i dette laget hvis ikke Jamie Vardy har mer i seg enn Hodgson tror.
Englands målvakt slapp inn et frispark fra 32 meter. Lars Tjernås oppsummerte Joe Harts keeperspill slik på vår chat: «Hart kastet seg om han skulle være 60 år, og ha hekseskudd i ryggen.»
Spørsmålet er om England har kvaliteter til å bryte ned et lag som er bedre i etablert forsvar enn Wales. Høyreback Kyle Walker er et aktivum. I motsetning til Danny Rose på venstre, kan Walker passere en mann og utnytte kjente relasjoner til sine medspillere fra Tottenham og være skapende.
Englands angrepsspill er statisk og resultatet kommer mer som en følge av et massivt overfall mot slitne walisere, enn kvaliteter i angrepsspillet. Three Lions vant «The Battle og Britain», et fascinerende sirkus designet av de engelske mediene, men det kommer langt større oppgaver. Fortsatt er England bare i en god posisjon til å bli blant den beste tredjedelen av Europas fotballnasjoner.
Vi må forvente mer av nasjonen som påberoper seg eiendomsretten til dette spillet, mye mer.