Det er ikke alltid lett å være god. Caroline Graham Hansen takker foreldrene for suksessen og håper på mye besøk når hun denne uken flytter alene til Wolfsburg.

— Det norske J19-landslaget spiller EM på hjemmebane nå. Var det noen gang aktuelt å være med?

— Ja, det var det – og jeg hadde veldig lyst. Men med overgangen til Wolfsburg passet det dårlig. Jeg hadde ikke fått noen ferie. Wolfsburg var heller ikke så giret på at jeg skulle være med. I Tyskland er U-mesterskap gjerne for dem som ikke er en del av A-laget. Der er det faktisk ikke så vanlig å spille seniorfotball når man er 19–20 år. Kun de beste gjør det.

- Føler du deg klar for å flytte til Tyskland?

— Ja, jeg gleder meg veldig. Det blir en spennende utfordring, og jeg håper alt klaffer der borte.

- Flytter du alene?

— Ja, men jeg regner jo med å få litt besøk – at familien ikke forlater meg helt.

- Blir satset på

- Det var nok av interesserte klubber. Hva var det som dro deg til Tyskland og Wolfsburg?

— Jeg fikk følelsen av at treneren virkelig hadde lyst til å satse på meg. Når man får en sånn følelse – da er det bare å hoppe på.

- Mens du var i Stabæk, trente du en del med lagets juniorgutter. Hvor tidlig begynte du å spille med gutter?

– Jeg har alltid spilt med gutter, og mitt lag har alltid vært guttelaget. Etter hvert kombinerte jeg det med jentelag, men jeg spilte med gutter i Lyn helt til jeg gikk til Stabæk.

- Har det vært mange reaksjoner – opp gjennom årene – på at du har spilt med gutter?

— Det har det vært! Men jeg tror pappa har skjermet meg for det verste. Han har tatt imot mye, og jeg har fått høre noen av historiene i ettertid.

- Hva har de negative kommentarene handlet om?

— Det har gått i «hun er jente, og hun tar opp en plass i laget som sønnen min skulle hatt». Litt sånne ting. Men faktum er at jeg var bedre enn dem, så jeg hadde jo rett på den plassen.

- I Sverige spilte du sammen med brasilianeren Marta – som fem ganger er blitt kåret til verdens beste fotballspiller. Er du den nye Marta?

— Det tenker jeg ikke så mye på. Jeg har lyst til å ha det gøy og underholde publikum når jeg spiller. Jeg synes det er gøy å spille fotball når jeg får lov til å utfordre og dra av spillere.

Stenger press ute

- Du blir ofte omtalt med store ord. Føler du et stort press?

— Ja, man føler jo et forventningspress. Det største presset legger jeg nok på meg selv. Det andre presset er jeg god på å stenge ute.

- Hvem er ditt største idol på fotballbanen?

— Jeg har mange. Jeg ser opp til de største herrespillerne – som Messi, Ronaldo og Neymar. Og så har jeg veldig sansen for det Zidane drev med. Jeg prøver hele tiden å ta etter de beste og studere hva som gjør dem så ekstremt gode. Det motiverer til å gå ut og trene selv.

- Har du prøvd deg i andre idretter?

— Jeg har spilt bandy, golf og prøvd meg på ski. Men når dette kræsjet med fotballen, gadd jeg ikke mer. Pappa er veldig glad i golf, men jeg tror ikke jeg hadde tålmodigheten til å holde på med det. Hver gang jeg bommet på en ball, kastet jeg køllen, for jeg ble så forbannet.

- Så du har temperament?

— Ja, litt. Men ikke sånn at jeg mister hodet. Jeg tror alle med konkurranseinstinkt har litt temperament. Når jeg har hatt konkurranser med pappa, har jeg aldri fått vinne noe gratis. Da jeg var liten, løp han fra meg baklengs bare for å poengtere at han var bedre enn meg. Det har gjort meg til en fryktelig dårlig taper.

- Hva har foreldrene dine betydd for karrièren din?

— Alt. Mange sier «du har vært bortskjemt, så det skulle bare mangle at du lykkes». Jeg har alltid fått matpakker og alltid blitt kjørt til og fra skolen, men jeg vil heller si at det har vært faktorer til at jeg har gjort det så bra som jeg har. Kanskje er det mange talenter der ute som ikke lykkes fordi de ikke har foreldre som kan følge opp på samme måte.

- Hvis du ikke skulle spilt fotball – hva ville du gjort da?

— Jeg har jo tenkt på det. Plutselig kan en skade ødelegge karrièren. Men helt ærlig, jeg vet ikke. Jeg har sagt at hvis jeg ikke hadde spilt fotball, skulle jeg blitt jagerflyver, og det står jeg for ennå. Men jeg kommer ikke til å bli det samtidig som jeg er fotballspiller.

- Vi måtte bare le av hvor god hun var

Da Caroline Graham Hansen hadde driblet to gutter på rumpa og hamret inn sitt tiende mål, kunne ikke Mats Møller Dæhli og kameratene gjøre annet enn å le.

— Jeg husker vi ble stående og se på hverandre. Hun hamret inn sitt tiende mål for dagen, og det var etter å ha driblet tre – hvor to av dem fortsatt lå nede da hun løp tilbake, forteller Mats Møller Dæhli (19) til Aftenposten.

- Fantastisk én mot én

Han og Caroline Graham Hansen gikk i samme klasse på NTG og har kjent hverandre siden de begynte å spille på samme syverlag i Lyn.

— Alle de andre guttene spilte på juniornivå, så det var en god samling av spillere, sier Møller Dæhli om gjengen som hadde samlet seg for å spille innefotball for rundt to år siden – og som fikk bryne seg på Graham Hansens lekne finter.

Cardiff-proffen forteller at han tidlig så at venninnen var et stort talent. Ennå har han ikke sett en jente med bedre ballbehandling eller nærteknikk.

— Caroline er fantastisk god én mot én. Hun kan score, hun kan sette opp andre, og i tillegg er hun ekstremt god til å føre ballen i høy fart.

Dedikert

Når Graham Hansen får spørsmål om hvilke trenere som har betydd mest, trekker hun frem trenerne hun hadde i Lyn. Én av dem er Tromsø 2-trener Lars Petter Andressen som trente Lyns guttelag da Graham Hansen var mellom 14 og 16 år.

— Hun klarte seg veldig bra og trente også med guttene som var ett år eldre, sier Andressen.

Som Dæhli så han tidlig at Graham Hansen hadde noe spesielt.

— Du så ikke bare at hun var en god fotballspiller, men også hvor dedikert hun var. Det er mange som bare er på trening for å trene, men hun trente med høy kvalitet hele tiden, sier Andressen som mener Wolfsburg-spilleren har fått mye igjen for hele tiden å ha matchet seg tøft mot veldig gode gutter.