SEEFELD: Slik livet på ingen måte er rettferdig, er heller ikke idretten det. Noen må tilbringe år etter år på Radiumhospitalet, andre surfer gjennom uten et eneste arr. Noen kan være et tiår i toppen uten å få utløsningen de venter på, andre klarer det på første forsøk.

Martin Johnsrud Sundby er snart 35 år, og har for lenge siden erkjent at langrennssporten ikke deler ut individuelt gull for lang og tro tjeneste.

Om den hadde gjort det, hadde beviset hengt på stueveggen hans for lenge siden.

Aftenpostens Robert Veiåker Johansen skriver fra ski-VM i Seefeld.
AFTENPOSTEN

Det vet Sundby godt. Da han ankommer pressekonferansen dagen før 15-kilometersdagen, litt solbrent i kinn og panne, med glidelåsen på vesten dratt helt opp, er det likevel ro og trygghet som preger ham. 34-åringen smiler mye, og hvorfor skulle han ikke gjøre det?

Han vet at kroppen er som den skal. Han vet at teknikken sitter. Han vet at karene i den norske smøretraileren jobber 18-timersdager for at han skal ha raske ski.

Alt er på plass. Det er bare den smertefulle jobben igjen.

Hvor vondt vil du ha det?

Sundby har jaget dette gullet som filmkarakteren Gollum jaget ringen, og han har hatt fingrene på det flere ganger bare for å se det glippe. Senest på tremila her i Seefeld søndag. Han kom først inn på oppløpet. Alle kanonspurterne var borte, tempoet i rennet hadde gjort noe med laktatnivået deres. Det var «last man standing», og han var den rutinerte i trioen.

Det manglet syv tiendedeler.

Martin Johnsrud Sundby mangler ett gull i karrieren: Et individuelt mesterskapsgull.
Martin Slottemo Lyngstad

De syv tiendedelene er historien om Martin Johnsrud Sundbys liv som mesterskapsløper. I samlingen hans er det tre VM-sølv og to bronse, ett OL-sølv og en bronse. Så nært, så fjernt.

På sosiale medier skrev flere at de hadde unt ham gullet, og at de følte med ham. Det er sikkert trøst i det, men medfølelse fører ikke Martin Johnsrud Sundby til toppen. Den jobben må han gjøre selv på dagens klassisk 15-kilometer.

Han har så pen klassisk-stil at en britisk Oxford-student forleden tvitret: «Martin Johnsrud Sundby is a human coaching manual. Beautiful technique». Men stilkarakterer gjelder ikke her, bare tid, og nå er det endelig intervallstart. Det betyr at han slipper å tenke på å riste noen av seg eller grue seg til en spurt.

Men det betyr også at det er ingen steder å gjemme seg, ingen felt å hvile seg i. Hver eneste skiløper som vil noe er nødt til å spørre seg selv: Hvor tøft tør jeg å varme opp? Hvor hardt våger jeg å starte? Hvor vondt tåler jeg å ha det når høydemeter etter høydemeter skal forseres? De går mot alle andre, men aller mest mot sine egne tanker, i den grad det er mulig å tenke klart under en slik kraftanstrengelse.

Sundby sammen med Didrik Tønseth (t.h.) under tirsdagens pressetreff.
Martin Slottemo Lyngstad

Hjertet som løp løpsk

En av Sundbys tøffeste konkurrenter er Iivo Niskanen. Finnen er en fascinerende fyr. 27 år, ikke noen ungdom lenger, han heller, men han har en slags ungdommens råskap over seg det er lett å tenke at nordmannen mangler. Sundby går pent og kontrollert, Niskanen slår om takten, flekker tenner og begynner å male, og det ser ut som om han er villig til å gå til hjertet ikke vil mer.

Akkurat dét er en følelse Martin Johnsrud Sundby har kjent på, og én av grunnene til at han helt åpenbart er modig.

I september 2011 ble han hentet med luftambulanse på Tryvannstua og fløyet rett på sykehus. Han hadde løpt rolig, men likevel begynte hjertet hans å slå slik det aldri hadde slått før. Det var en hjerterytmeforstyrrelse, «flimmer», men Sundby visste jo ikke det og fryktet for livet sitt. Selv om det ligger god lønn og mye lidenskap for skisporten i potten, skal det mye til for å presse en slik frykt ut av systemet og eksponere seg for muligheten for at det skal skje igjen. Helg etter helg, sesong etter sesong, år etter år.

Men har Sundby i seg evnen til å gå like langt som Niskanen? Tåler han å ha det like vondt, kanskje vondere enn noen gang før? Svaret kommer under de evige fjellene og den stekende solen i Seefeld onsdag.

De fire som skal gå 15-kilometeren sammen med landslagstrener Eirik Myhr Nossum (t.h.).
Richard Sagen

De lykkelige historiene

Sundby er en fighter. Merittene hans forteller alt om det: Tre totalseire i verdenscupen. 73 plasseringer blant de tre beste, 30 ganger helt øverst. Det er selvsagt ikke logisk at han ikke har individuelt mesterskapsgull, men idretten er jo ikke logisk.

Når noen virkelig «unnes» et gull eller en medalje, eller når det snakkes om «rettferdighet», er det historiene som ender lykkelig vi husker:

Kristin Størmer Steira, «den evige firer» som til slutt ble treer i Sotsji-OL. Geir Karlstad, som falt i Calgary-OL i 1988, men fikk det til i Albertville fire år senere. Mari Eide som vant bronse i Seefeld mesterskapet fem måneder etter at hun mistet søsteren sin.

Eller, hvis man beveger seg ut av landet, hva med Dan Jansen? Storesøsteren hans døde av leukemi samme kveld som gullfavoritten skulle gå 500 meter på skøyter under OL i Calgary i 1988. Han falt. Så falt han på 1000 meter. I Albertville fire år senere mislyktes han også fullstendig. Så rotet han det til på 500 meter på Lillehammer. Han hadde bare 1000-meteren igjen. Kvelden før gikk Peter Mueller, amerikaneren som senere ble norsk skøytesjef, inn i Vang kirke. Han knelte. «Kjære Gud ...», begynte han. Et døgn senere kunne Dan Jansen endelig dedisere OL-gull til sin avdøde søster.

15-kilometerlaget ble presentert tirsdag. Rennet går onsdag kl. 14.00.
Martin Slottemo Lyngstad

Forbigåelser på jobben

Der er ikke Martin Johnsrud Sundby. Slik han oppfører seg og svarer for seg, virker det som om han lever fint med det om det skulle bli enda en tredjeplass. Som den eldste og mest erfarne er Sundby blitt en naturlig lederskikkelse i det norske landslaget. Han har utviklet seg. Kanskje gjorde dopingsaken i 2016 noe med ham. Tidligere kunne han være en smule overbærende i svarene. Nå gjør han sitt beste på selv de rareste spørsmål.

Det virker også som om han blir flinkere og flinkere til oppriktig å glede seg når lagkameratene gjør det bra. Det er en god egenskap, for dette er løpere som er yngre enn ham, under ham i hierarkiet, utøvere som på ingen måte har ventet like lenge som ham på gull. Simen Hegstad Krüger i Pyeongchang, Sjur Røthe i Seefeld. På en normal arbeidsplass ville man ha snakket om forbigåelse etter forbigåelse.

Men skisporet er ingen normal arbeidsplass.

Der har det skjedd langt rarere ting enn at en som har preget sporten i et tiår plutselig kliner til og får den siste brikken i sitt personlige puslespill på plass.