Roar Stokke. Foto: NTB scanpix

Alt er relativt, men hvor lang tid skal man få, i verste fall, til å ikke oppnå noen verdens ting?Hva har de fire trenernesom er igjen i Champions League til felles? Jo, de skaper forandringer på kortest mulig tid. Fordi de har kompetansen, de mellommenneskelige kvalitetene, og er tilpasningsdyktige nye kulturer.

Jose Mourinho har gjort det i Porto og Inter, begge enorme prestasjoner, og med Real Madrid og Chelsea. Han hadde minst suksess i klubben hvor forventningene og presset var størst, i Madrid, og kanskje ble omgivelsene i den spanske hovedstadsklubben hans verste motspiller noen gang. Det sier ikke så rent lite, selv for den fryktløse Mourinho. Som til slutt ble angrepet fra alle hold og vinkler.

Nå er Mourinho på gang igjen, selv uten en topp spiss, som han selv ynder å hevde, sikkert for å vise hvor stor prestasjonen han gjør er, men allikevel, dette kan bli en stor sesong, for det blå laget fra den fasjonable delen av London. Topp to i serien og kanskje en ny Champions League-finale. Det er ikke så ille, når man tar med i betraktningen at Mourinho "arvet" en spilletropp, uten hans eget tydelige stempel på den.

José Mourinho. Foto: NTB scanpix

Som et bilde på Mourinhos storhet, er at ingen andre topplag i Premier League tar så mange poeng i toppkampene som nettopp Chelsea. De har kun tapt for Everton av topp 8-lagene og tok blant annet 6 av 6 poeng mot en annen Big Spender; Manchester City. Mourinho har den evnen å psyke ut alle foran toppkampene, og gir sine egne spillere følelsen av at de har alt å vinne. På motsatt ende av skalaen ser det ut som om Mourinho sliter med å motivere sine menn til de litt mindre glamorøse motstanderne. Det er en spore til bekymring. Og viser at Mourinhos lag er bedre til kontringsfotball enn å styre spillet. Akkurat det han ble mest kritisert for i Madrid. Carlo Ancelotti er også en vinnerskalle på tvers av landegrenser, og har allerede innkassert sitt første trofè som den nye sjefen i Real Madrid. At seieren kom på bekostning av erkerivalen Barcelona, gjør smaken enda med sødmefylt. Og det kan bli mer sølvtøy for italieneren.

Mest imponerende er revitaliseringen av spillestilen. Fra Mourinhos — i perioder kyniske fotball, med en defensiv og fysisk tilnærming, til på kort tid å fremstå som et av Europas mest offensive lag. Kanskje det mest offensive sammen Bayern München. I sin 4-3-3 formasjonen er strategien helt tydelig, koble inn de tre frontspillerne så hurtig som mulig, eller kontre i turbofart. Som de gjør uavbrutt.

Pep Guardiola.

Pep Guardiola vinner og vinner. 8 av 10 kamper er vunnet i nye omgivelser. Ordet utvikling driver ham videre. Guardiola har klart å holde en spillergruppe, som vant tre trofeer forrige sesong, på tærne og skjerpet gjennom stort sett hele sesongen. Sterkt.Når han merker at spillere ikke responderer like mye lenger, eller begynner å sovne litt på treningsfeltet, vil han bytte dem ut med yngre og mer sultne spillere. Han krever full dedikasjon.

Guardiola skapte umiddelbart suksess da han overtok Barcelona etter å hatt ansvaret for B-laget. Og på kortest mulig tid ble Barcelona Europas maktfaktor.

Men selv Guardiola fikk ikke viljen sin, da han troppet opp på direktørkontoret i det som ble hans siste sesong i Barcelona. Han fikk ikke skifte ut seiersmette spillere, det tok han konsekvensen av, takket for seg og tok et hvileår.

Gjett om det er noen på styrerommet til Barcelona som angrer på det i dag. Sikkert noen spillere også.

Diego Simeone trengte kun 5 måneder på å vinne sitt første trofè, i klubben han vant serie og cupgull med i 1996. Atlético slet i motbakke da han overtok rollen som manager. De var få poenger over nedrykksstriden og de hadde sluppet inn mål i 9 kamper på rad. Simeone trykket på et par viktige mentale knapper, de holdt nullen de 6 første kampene og etter det har de ikke sett seg tilbake.

5 måneder var nok for Diego Simeone, til å skape begeistring og optimisme i en økonomisk skakkjørt klubb. Atletico har de siste sesongene, på grunn av dårlig økonomi, solgt sine beste spillere og har stort sett måttet erstattet dem med langt rimeligere erstattere. Eller utviklet dem selv. Radamel Falcao er et av unntakene.

Trofeet i Europaligaen ble etterfulgt av en gnistrende (Falcao)oppvisning mot Chelsea i UEFA Supercupfinalen. Og som om det ikke var nok, de vant også finalen i Copa Del Rey, mot erkerivalen Real Madrid på selveste Santiago Bernabeu. Sånt gir mersmak, selvtillit og tro på at alt er mulig.

Når spillerne skal beskrive Diego Simeone, så er det første ordet som slår meg ordet respekt. En grenseløs respekt for sjefen sin. Kaptein Gabi hevder at de før vant på grunn av gode enkeltspillere, men at de nå vinner på et sterkt kollektivt samhold. Det er en betydelig forskjell.

For Diego Simeone er det ingenting som heter at det er greit å tape. Ikke på noen områder av livet. Han vil vinne alt, også på trening, og selv i treningskamper er det kun seire som teller. Slikt blir det vinnerkultur av.

Mange trenere sier at det tar lang tid å innføre sin spilleidé og sine formasjoner i nye omgivelser. Trenerne over motbeviser det. Brendan Rogers i Liverpool motbeviser det, og det gjør David Moyes' etterfølger i Everton også. Roberto Martinez gjør en stor jobb, og på 1-2-3 så spiller Everton en attraktiv, underholdende og offensiv fotball.

I gruppespillets 6 kamper eksperimenterte Diego Simeone hele veien, og prøvde ut 4 ulike formasjoner på 4 kamper. Det viser to ting; det ene at en dyktig trener sammen med dedikerte spillere er tilpasningsdyktige, og det viser også at de ulike tallkombinasjonene er mer like, enn hva mange ynder å fremstille det som. I hvert fall når det gjelder trenerstanden.

Det er nok minimal forskjell på det å spille en rendyrket 4-3-3 formasjon, kontra det mer "moderne" 4-3-2-1. Også formasjonen 4-1-4-1 ser av og til forbausende likt ut et klassisk 4-3-3. Når 4 lag er kommet hele veien til semifinalen kan alt skje, det er vanskelig å forutse hvem finalistene blir. Som jeg skrev i den forrige bloggen, det er to lag igjen som nesten utelukkende er opptatt av eget angrepsspill, fordi de har tatt seg råd til å kjøpe spillerne til det. Og ansatt dyktige trenere. Og de to lagene møtes i den ene semifinalen, med Bayern München som en svak favoritt over to kamper.

I den andre blir det mer taktikkeri, et spill både Simeone og Mourinho behersker til det fullendte. Det er for meg svært vanskelig å plukke ut en favoritt her. Det fysiske Atlético — det eneste ubeseirede laget av de fire i semifinalene - med "oksen" og enmannsangrepet Diego Costa på topp som har utviklet et fantastisk samarbeid med Koke, eller defensivt organiserte Chelsea som helst vil kontre.

4 kamper igjen før finalelagene til Lisboa er klare.

Respekt, også bak tastaturet.

Sportslig hilsen Roar