BLOGG: 5. desember 1999 scoret Steven Gerrard sitt første mål for Liverpool. Fra sentral midtbaneposisjon stormet han igjennom Sheffield Wednesday-forsvaret og plasserte ballen nede i hjørnet for Wednesday-målvakt Kevin Pressman.

I samme kamp scoret to andre lokale unggutter for Liverpool; Danny Murphy, som var hentet fra Crewe, og egenproduktet David Thompson. Det var enorme forventninger til Murphy og Thompson. Hengslete Gerrard hadde bare så vidt begynt å blomstre. Det fantastiske målet på Pressman var et lite glimt av det som skulle komme, men de to andre hadde vist så mye mer.

Alle tre fikk gode karrierer, men at Steven Gerrard skulle bli en av de største i Liverpool-historien, det hadde ingen trodd. Ingen unntatt Gerard Houllier.

Gerrard hadde store problemer med voksesmerter og skader i sin ungdom. Kroniske rygg— og lyskesmerter kunne ha ødelagt karrieren, før den kom virkelig i gang. Det tok tid før kroppen og hodet ble dus med hverandre. Men Houllier så noe få andre fikk med seg. Han så en fotballspiller som kunne bli noe utenom det vanlige.

Det er rart å tenke på nå, men Gerrard startet karrieren som høyreback. Sannsynligvis har han vært Liverpools beste høyreback hele sin karriere, men han har heldigvis fått spille helt andre steder.

Aldri slått

LITEN GUTT I STOR KROPP: Det var mye armer og bein med Steven Gerrard i starten. Dette er det eldste bildet i Scanpix' fotobase, fra høstkampen mot West Ham i 1999. Gerrard taklet omtrent hele tiden. Foto: Kieran Doherty, Reuters

Få har scoret flere avgjørende mål i viktige kamper enn Steven Gerrard. Likevel er det som hverdagens mann jeg vil huske Steven Gerrard. Han gjorde livet som rød i Liverpool verdt å leve. Ikke under noen sesong i hans karriere har Liverpool hatt det beste laget, men ofte hadde de den beste spilleren. Med Steven Gerrard på laget hadde Liverpool alltid sjansen. Alltid muligheten til å vinne de største slagene. Aldri helt slått. Bare spør Milan, Olympiakos eller West Ham. For å nevne noen.

Det er ikke alltid godt å vite hva som skaper de største heltene. De som hylles høyest og lengst fra hjemmesupporterne, er langt fra alltid de beste spillerne. Liverpool har hatt spillere som Kevin Keegan, Kenny Dalglish, John Barnes og Steven Gerrard i sine sagnomsuste lagoppstillinger gjennom årene. Alle har de i sine gode øyeblikk vært blant verdens beste spillere. De har vunnet – og tapt – kamper på egen hånd. Alle fire vil bli husket blant de største som noen gang har båret den røde trøyen med udefinerbar fugl på.

Ikke størst på tribunen

BLOGGER: Roy Ellingsen er journalist og redigerer i 100% Sport. Han har jobbet i Bergens Tidende siden 2001. Han dømmer ishockey på forbundsnivå, er oppvokst i Bergenshallen og er medlem av to ishockeyklubber; Djurgårdens IF og Lyderhorn. Aller helst skriver han om ishockey, men som sportsjournalist i Bergens Tidende har han også dekket Brann, Løv-Ham, Sogndal, Fyllingen, Tertnes, Sandviken, Arna-Bjørnar, Nyborg, BSI og en hel rekke enkeltutøvere tett. Journalistutdannet fra Liverpool John Moores University og Universidad Europea de Madrid. Foto: Jan M. Lillebø

Tribunens helter er ikke alltid de beste spillerne. Joey Jones, David Fairclough, Steve McMahon, Robbie Fowler og Jamie Carragher er minst like store hos den harde kjerne som Keegan, Dalglish, Barnes og Gerrard.Gerrard har vært Liverpools beste spiller i 15 år. Han har flere ganger i de virkelig største kampene, som finaler i Champions League og FA-cupen, båret hele laget på sine brede skuldre, slik at han fikk vifte med pokalen til slutt.

Jeg bodde selv i Liverpool da han slo igjennom. Da Gerrard scoret sitt første A-lagsmål for klubben, sto jeg på tribunen. Jeg kan huske at jeg tenkte at jeg i fremtiden kunne si at jeg var der da Gerrard scoret. Det ble ikke helt sånn.

Med sitt driv, sitt tempo og sin evne til å score de viktige målene ble Steven Gerrard den største spilleren i en periode der Liverpool ikke vant så mye som de er vant til. De gangene Liverpool har vunnet, har han alltid hatt avgjørende bidrag.

Da Milan ledet 3-0 i Champions League-finalen, var det Gerrard som startet opphentingen med sin redusering. Da Liverpool egentlig hadde tapt FA-cupfinalen året etter, var det Gerrard som scoret fra 30 meter og sikret ekstraomganger. Senere har kampen fått tilnavnet «The Steven Gerrard final» i England. Urettferdig, med tanke på alle de andre gode finalene han har spilt.

Tre sjanser til

FINALEMESTER: Steven Gerrard trives med å spille finaler. Her har han scoret mot Manchester United i ligacupfinalen i 2003. Han og Danny Murphy (til v.) spilte mye sammen. John Arne Riise og Sami Hyypiä fikk også være med på bildet. Foto: Reuters

Jeg har sett det påstått at det oppsiktsvekkende med Gerrards karriere ikke er det han vant, men at han vant så lite. Vel, han vant i hvert fall mer enn de aller, aller fleste.Ti ganger har han stått med pokalen over hodet. Han har tre sjanser igjen, før Liverpool-karrieren er over. 27. mai er det finale i Europa League. Sist Liverpool spilte om den pokalen – i Dortmund i 2001 – hadde lokalavisen Liverpool Echo stort bilde av pokalen på forsiden, før kampen, med teksten «Hun kommer hjem».

14 år etter kan det skje igjen. Kanskje vil det være den mest passende avslutningen av alle. Spørsmålet er om lagkameratene i det hele tatt blir med opp for å hente pokalen, dersom det skulle skje.

For Steven Gerrard har, uansett hva som skjedde våren 2014, da hans fall ble symbolet på Liverpools sprekk i tittelkampen, vært den største vinneren på et Liverpool-lag som tapte altfor mye.