Den lever et liv for seg selv. Det har den gjort siden 1877. Langt bak i avisen, ved siden av tegneseriene og i et skjebnefellesskap med bridgespalten. Ett eller to diagrammer, altså bilde av et sjakkbrett med stillingen i et sjakkparti. I tillegg en forklaring og rekke med bokstaver og tall som for den uinnvidde like godt kunne vært kodespråk.

- Jeg har lest sjakkspalten i Aftenposten i 35 år. Hver eneste dag. Vi sjakkspillere leser avisen fra sjakkspalten og fremover, forteller Atle Grønn, som også er aktuell som forfatter med boken «Sjakken eller livet».

VM-utfordreren avslører: — Slik skal jeg slå Carlsen.

Ikke bare for menigheten

Sjakkspalten har vært et tilbud for de spesielt interesserte, en trofast og hengiven leserskare.

Men i Magnus Carlsens tid er det langt flere spesielt interesserte i Norge enn noen gang. Det er ridende på denne bølgen av fersk sjakkinteresse Atle Grønn nå surfer inn som Aftenpostens faste sjakkspaltist.

- Jeg merker meg at folk flest, gjennom TV-sendingene, har fått et naturlig forhold til sjakkdiagrammer. Det er en fordel for en sjakkspalte.

Han tar over etter Rune Djurhuus som gir seg etter drøye 11 år i sjakkforståelsens tjeneste ved siden av Zits, Perler for svin og Fantomet.

- Nøkkelen til en god sjakkspalte ligger i teksten, få frem fascinasjonen for skjønnheten i sjakken, triumfen og tragedien i spillet. På denne måten ønsker jeg å gi leseren lyst til å ta en titt på diagrammet, sier Grønn.

Fri seg fra stammespråket

Han vil jo ikke komme med de bombastiske programerklæringene, men han har i hvert fall ikke som mål å gjøre spalten mindre tilgjengelig for et stadig større publikum.

- Det gjelder å komme seg ut av dette stammespråket som gjør at sjakken blir en lukket verden når vi bruker vår terminologi og våre standarduttrykk. Det handler om å løsrive seg. Djurhuus har vært flink til det. Jeg vil fortsette med det samme, men med kanskje litt færre sjakktrekk og litt mer tekst.

I hans oppvekst var det legendariske Knut Bøckman som styrte sjakkspalten i Aftenposten. Han jobbet som politisk journalist og kommentator, men hadde et lidenskapelig forhold til sjakken.

- Bøckman hadde sine grep for å fange leserne. Han hadde en stor leserskare av folk som overhodet ikke skjønte sjakk, men de var fascinert av måten han skrev på. Jeg har elementer både fra Bøckman og Djurhus som jeg har lyst til å bringe videre i sjakkspalten, sier Grønn.

Fikk du med deg Carlsens utspill om norske holdninger? - Politisk korrekthet dominerer alt.

Sjakken staket ut kursen

45-åringen fra Oslo har vært lidenskapelig opptatt av sjakk siden barndommen. Det førte ham inn i en fascinerende verden som senere skulle få betydning for hans yrkesvalg. Den unge Grønn sugde til seg alt han kunne komme over av sjakklitteratur, men mye var på russisk.

I dag er han professor i russisk ved Universitetet i Oslo. Sjakkspalter og stadig nye oppdrag knyttet til spillet som han har en dyp inderlig kjærlighet til, fører til at han har reduserer stilling som russiskprofessor.

I høst ga han ut boken Sjakken eller livet, en anekdotisk reise i sjakkens historie uten de avanserte diagrammene, han er leder av ærverdige Oslo Schakselskap i Bogstadveien, kona er visepresident i Norges Sjakkforbund og ungene er gode sjakkspillere.

Absurd ny virkelighet

Skiftet kom for drøye tre år siden. Direktesendte VM-partier mellom Carlsen og Vishy Anand to år på rad sendte Norge inn i en ny tidsalder for sjakken. Sjakkyndige nordmenn som aldri hadde vært i medienes søkelys, var nå hard valuta for journalister som trengte en sjakkfaglig analyse.

En av dem var altså Atle Grønn.

- Den interessen vi ser nå for sjakk, er helt absurd. Man må klype seg i armen. Vi som er sjakkinteresserte blir litt desperate og overivrige fordi vi er redde for at det kan gå over når som helst. Man føler at man må gripe enhver sjanse, sier Grønn.