Jeg hadde akkurat sett på klokka ved den gamle ståtribunen på Nedre Eiker. Det var kort tid igjen av kampen denne kalde høstdagen i 1977. Jeg var ikke kald. Jeg svettet der jeg løp etter ballen.
Det var semifinale i junior-NM. Det var 1-1 mellom Mjøndalen og Årvoll. Drømmen om finale var høyst levende.Dette var en ball jeg hadde skjært av hundrevis av ganger. Det var enkelt. Det handlet bare om å komme først på ballen, og spille den tilbake til keeper.
Jeg hørte han før jeg så han. Det var lyden av raske føtter. Jeg begynte å ane trøbbel. Likevel burde jeg ha kontroll. Nødløsningen var å skli ned og sende ballen ut til innkast.
Det gikk ikke sånn. De raske bena til Per Terje Markussen nådde ballen en hundredel foran meg. Liggende på bakken så jeg den senere legenden vippe ballen elegant over meg, driblet keeperen vår, og plasserte ballen i det tomme målet.
Drømmen var knust. Vår drøm, og min drøm.
Jeg hadde begynt å tro at jeg «var noe». Jeg hadde spilt fast på kretslag noen år, og fått æren av å løfte pokalen da vi vant NM året før. Denne dagen ble et vendepunkt— også for drømmene.
Jeg forsto, på en brutal måte, at lista lå på et nivå jeg aldri ville klare å hoppe over uten å rive. Derfor har Mjøndalen for meg alltid vært de knuste drømmers arena, et sted og en klubb jeg har beundret på avstand, men alltid med en liten bismak.
Bismaken er borte. Jeg erkjenner uten blygsel at jeg er sjarmert i senk av hva de brune greier å skape. Det er «norsk fotballs Olsen Brothers», to menn med tre grep på gitar som nå spiller «Comfortably Numb» med et trøkk David Gilmour og Pink Floyd aldri maktet.
Jeg sier fra med en gang. Hvis det ender med en diskusjon om de spiller «pen og riktig» fotball kommer jeg til å stappe begge ørene fulle av bomull. Jeg hører nemlig små antydninger om antall langpasninger, at de bruker lang tid på dødballer og at de er i overkant tøffe i duellspillet. Glem det!
Mjøndalen spiller fotball på sin måte. De har den egenarten store deler av norsk fotball av en eller annen grunn har distansert seg fra. De utnytter sin egen spisskompetanse og fjerner motstandernes. Det er smart å være smart i fotball.
Dessuten er det en myte at de kun er et dødball- og langpasningslag. De er et spillende lag når kampbildet tilsier det, og et glimrende kontringslag når de får sjansen. Mest av alt er de likevel en bånn ærlig og hardt arbeidende enhet. Ikke ulikt det treneren selv var.
Jeg hadde gleden av å trene Vegard Hansen et halvt år i Hønefoss da jeg kom dit i 2000. Det var verdens enkleste jobb. Ville jeg ha «krig» og temperatur på treningene satte jeg han og Frode Lafton på hvert sitt lag, ville jeg ha en rolig taktisk økt satte jeg dem sammen. Det er to av de aller største «vinnerskallene» jeg noen gang har møtt.
Det er en mentalitet Vegard, sammen med Kenneth Karlsen, må ha formet i Mjøndalen. Det mest imponerende så langt er nemlig ikke det overraskende antall poeng de har tatt. Det sensasjonelle er hvordan de har kommet.
De har hentet opp «umulige ledelser» mot Odd, Tromsø og nå mot Rosenborg. De slutter aldri å løpe. De slutter aldri å tro.
De som ikke blir litt sjarmert av en sånn gjeng har kanskje aldri selv vært en underdog. De gjør narr av fotballens tyngdelover. De gir håp til alle om at store ting kan skapes på små plasser med små midler.
Jeg tror Vegard Hansen på det han sier, at det kommer tøffere tider, selv om han dyrker det å være underdog for alt det er verdt- og litt til. De kommer nesten garantert også til å takle motgangen godt. Et lag der folkene i garderoben spiller med en sånn kjærlighet for hverandre som de gjør takler det meste. Det er litt vakkert å se på.
Derfor skal jeg neste gang jeg drar til Mjøndalen glemme høstdagen i 1977 og heller nyte det de skaper i 2015.
Amerikaneren som senket Rosenborg var egentlig avskiltet i Mjøndalen