• Artikkelforfatter Åge Dalby er forfatter, journalist og tidligere direktør ved Norges Olympiske Museum

Mange nordmenn griner på nesa av skøyteløpernes første konkurranser i verdenscupen. Ingen av de beste løperne – Sverre Lunde Pedersen, Håvard Bøkko og Ida Njåtun, alle allroundere – kom på pallen på noen av distansene i Calgary og Salt Lake City, verdens raskeste baner. Men ingen OL-medaljer deles heller ut i november.

I helgen går verdenscupen på mer «normal is» i Astana (Kazakhstan) og neste helg i Berlin – det første verdenscupstevnet i Europa denne sesongen. Fordelingen av årets viktigste løp er noe endret i en OL-sesong med verdenscupfinaler og VM allround helt mot slutten av mars i Nederland.

Norske løpere setter personlige rekorder på god is – selvfølgelig. Men plasseringene blir ofte litt bedre, dersom isforholdene ikke er de aller beste.

Norge har en fordel

Dessuten har Lunde Pedersen og Bøkko annerledes sesongopplegg enn flere av de skarpeste konkurrentene. Kampen om plass på OL-laget er ikke noe stort tema for de to. Spørsmålet i norsk skøytesport er snarere hvor mange andre som klarer kravene for å få starte i Sotsji.

Nederland har utviklet uhyre sterk bredde i toppen. Derfor er mange av konkurrentene til Lunde Pedersen og Bøkko i langt bedre form enn nordmennene i november. De må kvalifisere seg og er tvunget til å ha en solid formtopp inne nå. Nordmennene har en fordel her og kan bygge opp formen uten å legge igjen massevis av krefter to-tre måneder før OL.

Bredden i nederlandsk skøytesport er dessuten så stor at de kan reise til OL med spesialister på alle distanser. Eksempelvis kan løpere som Jorrit Bergsma og Bob de Jong lett vinne to medaljer hver på 5000 og 10000 meter i OL. I ordinære mesterskap som EM og VM ville de – takket være svak styrke på 500 og 1500 meter — være sjanseløse sammenlagt mot de seks beste - inkludert Lunde Pedersen og Bøkko.

Amerikanerne stiller alltid sterkt i OL-sesonger. For Norges medaljesjanser i OL kommer den utfordringen først og fremst på 1500 meter gjennom kvartetten Shani Davis, Brian Hansen, Trevor Marsicano og Jonathan Kuck. Bare tre av dem får starte på distansen i OL. Derfor slåss de innbyrdes som «bikkjer» om dagen. Det koster krefter.

Personlige rekorder

Sverre Lunde Pedersen har havnet et stykke bak de beste i de første løpene, men han har satt personlig rekord på 1500 og 5000 meter hver gang han har vært i aksjon på de raskeste banene: Fra 1.45,48 via 1.44,13 (Calgary) til 1.42,25 (Salt Lake City)- og fra 6.17,78 via 6.13,32 (Calgary) og 6.10,47 (SLC). Det er godkjent og kontrollert fremgang. Alt går som planlagt.

Håvard Bøkko skuffet noe i verdenscupen etter utsagn om at han satset knallhardt på 1500 meter. Men han har også oppnådd sterke tider. Når han går svakere løp enn ventet og likevel oppnår 1.43,70 – ja, så skjønner nok noen at ting er på gang. Det er ikke nå han skal være i sin beste form. Bøkkos norske rekorder fra 2009 er på 1.42,67 og 6.09,94. Bøkko får ufortjent mye pepper i mediene, fordi han ikke plasserer seg konstant i toppen. Slik var det også foran VM allround på Hamar i fjor. Bøkko ble nederlagsdømt, men sikret sølv bak Kramer sammenlagt. Og han slo igjen nederlenderen i samløp på 1500 meter og var nærmere Kramer enn noen gang tidligere i total poengsum. Bøkko, som har tilhørt verdenseliten siden 2006, kan beregne formen. Det har han vist ved flere anledninger. Vi har ikke annet valg enn å stole på hallingdølen.

Blant kvinnene har Ida Njåtun (22) hatt en strålende sesongstart. Asker-jenta har gått seg inn i verdenseliten både på 1500 og 3000 meter. I Nord-Amerika forbedret hun seg fra 1.56,25 via 1.55.19 til 1.54,09 og fra 4.06,46 via 4.04.67 til 4.01,47. Hun blir et godt kort i EM på Hamar 11.-12. januar – og hun er medaljekandidat i OL.

Bak de beste kommer sterke ungdommer. Talentene blir funnet, og rekrutteringen er god. Ikke siden 1981 og 1982 (Geir Karlstad og Bjørn Nyland ble verdensmestere) har Norge hatt så gode resultater i junior-VM som gjennom de tre siste årene. Lunde Pedersen vant to VM allround på rad.

Juniorverdensmesteren på 1000 meter – Håvard Holmefjord Lorentzen (21), har slått Ådne Søndråls norske rekord (1.08,15) på 1000 meter fra 2001. Fana-løperen har rekordforbedret seg fra 1.09,15 til 1.07,95 og fra 1.48,65 til 1.44,45 i november. Sammen med Lunde Pedersen og Bøkko vil nykomlingen kjempe om medaljer i forfølgelsesløpet i OL.

Nederlands enorme bredde

Nederland er verdens desidert beste skøytenasjon med sterke løpere på alle distanser - for begge kjønn. De oransjekledde har samme dominerende rolle som Norge har hatt i langrenn og skiskyting.

Ressursene for hurtigløp i Nederland er enorme – sett med norske øyne. Sven Kramer er selvsagt i særklasse, men han har alene et større årsbudsjett enn totalvirksomheten i Norges Skøyteforbund (anslagsvis 20 millioner kroner). Og NSF skal drive flere landslag, lønne administrasjon, trenere og ledere. Forskjellen er stor – like overkjørende på konkurrentene som gigantbussen til norske langrennsløpere.

I Nederland slåss ikke skøytesporten om talentene mot andre vinteridretter. Kramer og co slipper kamp mot langrenn, hopp, kombinert, skiskyting, alpint og hallidrettene. Skøyter er som aktivitet høystatus i Nederland. Konkurransen kommer bare fra fotball og sykkel.

Nederland er som nasjon skapt for skøyter med over 200 års tradisjon for løp på kanalene. Landet har 17 kunstfrosne baner (tre under tak) og får snart et nytt supertstadion i Almere som gjør Thialf-banen i Heerenveen til en annenklasses arena.

Nederlendernes baner ligger fordelt på et areal som er større enn Hedmark fylke, men på langt nær så stort som Finnmark. Innenfor et areal på 41000 kvadratkilometer bor hele 16,8 millioner mennesker. En skøytebane ligger aldri mer enn en halvtimes kjøring hjemmefra. Uansett hvor du bor i landet. Nederland har sirka 25000 skøyteløpere med lisens.

Mange nasjoner i toppen

Men skøytesporten er mye mer enn Norges kamp mot Nederland. Hurtigløp er virkelig blitt en idrett hvor mange nasjoner har gode løpere helt i toppen. Ikke alle vinteridretter med høy popularitet i Norge kan si det samme.

Tre eksempler: På 500 herrenes 500 meter i SLC var det sju nasjoner blant de 11 beste – Japan, Nederland, Korea, Canada, USA, Finland og Taiwan. Tidene lå på meget høyt nivå mellom 34,24 og 34,64. I tillegg hadde Russland, Tyskland og Australia løpere i A-gruppen på 20 løpere. Alle hadde tider på 34-tallet.

På herrenes 5000 meter i SLC var det løpere fra åtte nasjoner blant de elleve beste – Nederland, Russland, USA, Norge, Korea, Frankrike, Belgia og Tyskland. Nivået var høyt. Tider mellom 6.04 og 6.14. På kvinnenes 500 meter var det løpere fra sju nasjoner på de sju første plassene – Korea, Kina, USA, Tyskland, Russland, Nederland og Japan. Alle lå innenfor tidsrammen 36,57 – 37,29. Nivået er høyt.

VG har ikke fått med seg at skøytesporten er vokst både i bredde og topp og at det er naturlig med arrangører av verdenscupen utenfor Norge, Nederland og Tyskland. Og at det er ISU – det internasjonale skøyteforbundet – som setter opp den internasjonale terminlisten.

I en navlebeskuende kommentar ved sesongstart skrev avisen « - at Håvard Bøkko og resten av skøytesportens alle feilskjær er så store at interessen for om de kan hente seg inn er lik null. Kampen om oppmerksomhet blant vinteridrettene er stor. I en OL-sesong skjerpes den kraftig og kan kalles enorm. Hva gjør skøytesporten med det? Svar: Legger sesongåpningen til Calgary og følger opp med allrounddistanser i Salt Lake denne helgen. Det vil si midt på natten i Europa – der skøytepublikum fortsatt fins». Sitat slutt.

Det er flere som bør konsentrere seg om formkurven. Tidsforskjellen vil naturlig være der.