Forøvrig, gruppe H, hvor h-en kan stå for historie, har 4 lag som alle har vunnet den gjeveste klubbturneringen, og delt trofeet mellom seg 16 ganger. Milan har vunnet flest ganger, foran Barcelona og Ajax som har vunnet 4 ganger hver, mens tapre Celtic, vant som første britiske klubb i 1967. Få lag og nasjoner har influert så mye, og inspirert, den moderne internasjonale fotballen, som Nederland og Ajax. Og få røde tråder — om noen - er sterkere og mer tydelige enn tråden mellom Ajax og Barcelona. Tråden har forøvrig 40-årsjubileum denne sesongen. Det var i sesongen 1973/74 at parhestene Rinus Michels og Johan Cruyff vant seriegullet sammen i Barcelona.

  • Les også:

I jaget etter kortsiktig profitt og triumf så er identitet noe som betyr mindre og mindre. Summen på bunnlinjen og å vinne betyr mest. Hvordan man vinner er underordnet for mange,bare man vinner, men heldigvis, ikke for alle. For noen er måten å vinne på like viktig som å vinne. De er romantikerne, som snakker seg varme, om det vakre spillet.

Johan Cruyff er en fotballromantiker, og han har alltid vært det. Cruyff var min første favorittspiller, og jeg glemmer enda ikke det stolte øyeblikket, av å knytte på meg et par fotballsko, med hans navn bak skomerket. Smale i lesten og i fargene sort og gul. Av kenguruskinn. Da var jeg (fotball)kongen av løkka, driblet og agerte at jeg var en rakrygget nederlender som hadde ballen trygt plassert — eller limt - til høyrebeinet. Har noen - noengang - ført ballen så elegant som Cruyff? Han var så rakrygget, at han omtrent danset vals med ballen mellom motspillerne.

Identitet er mindre og mindre viktig. I overført norsk betydning, er det Ronny Deila og Strømsgodset, som har den tydeligste identiteten. Spillet, og ideen, er gjenkjennbart, fra kamp til kamp. I dagens internasjonale fotball er det Pep Guardiola som har den, sammen med Arsene Wenger. De er fotballromantikere begge to, i identiet og filosofi, og så er de ufravikelige i sine prinsipper. I motsatt ende av identitetsskalaen har du trenertypen Jose Mourinho. Også Carlos Ancelotti og Roberto Mancini for den del. De er pragmatiske.For Mourinho er det viktigste å vinne. Med alle midler. Derfor ble Roman Abramovitsj misfornøyd i 2007 og derfor ble det også støy rundt Mourinho i Real Madrid. I Madrid vil de tilbake til Zidane, Ronaldo og Roberto Carlos-perioden. Den gangen spillestilen var trendsettende, leken og underholdende og skapte stor begeistring. Ingen glemmer vel da et kresent Old Trafford-publikum, reiste seg fra setene, og klappet Ronaldo (originalen) og Real av banen for 10 år siden. Gjort i dyp respekt for en motstander, som elimenerte dem ut av Champions League.

Mange forbinder selvsagt den nederlandske totalfotballen med Rinus Michels og Johan Cruyff. Med rette. Som trener og spiller startet de sammen prosjektet, som lever den dag i dag. I to klubber. Mer ukjent for de fleste er nok engelskmannen Vic Buckingham, treneren som var i Ajax (og Barcelona), og som slapp til Cruyff på A-laget til Ajax som 17-åring. Buckingham inspirerte Cruyff gjennom sin filosofi, og satte i gang tankeprosesser om hvordan fotballen skulle spilles. Frøet ble plantet tidlig.

Byggverket til Rinus Michels, og Cruyff, for 40 år siden var banebrytende. Ajax vant 3 strake pokaler i Serievinnercupen og totalfotballen ble et begrep. Michels var treneren, og Cruyff hans forlengede høyre hånd(fot) som overførte ideene i praksis på banen. Da Michels dro til Barcelona i 71, overtok den dyktige rumeneren Stefan Kovàcs tøylene - og totalfotballprosjektet - i Ajax, med Cruyff fortsatt som spiller. Sammen vant de 7 trofeer i Ajax.

Det er sagt at spilleren Johan Cruyff hadde større innflytelse på valg av strategi og filosofi enn noen trener han spilte under. Kanskje med unntak av Rinus Michels.

Barcelona hadde en visjon - en plan - om å kapre Rinus Michels først, og så lokke Johan Cruyff til Barcelona. Det klarte de sommeren 1973. Suksessen ble umiddelbar. Sesongen ble en sammenhengnede fest og kronet med det første seriegullet på 15 år. Jeg vet ikke hva som var størst denne sesongen, seriegullet, eller nedstablingen av erkefienden Real Madrid med 5-0 på selveste Santiago Bernabeu? Det som ihvertfall er helt klart, er at dette seriegullet i Barcelona, gjort mulig av Rinus Michels og Johan Cruyff, startet flettingen av en rød tråd, som fortsatt er tett knyttet til den katalanske klubben. Helt fra Amsterdam.

Johan Cruyff skulle siden bli Barcelonas mest markante trener, og hans signatur var det mye omtalte «Dream Team», fra tidlig 90-tallet. 4 strake seriegull, og seier i serievinnercupen i 92, kom på toppen av en spillestil som henrykte publikum.

Eventyret vedvarte ikke, og Cruyff og hans filosofi, fikk grundig bank av AC MIlan i Champions Leaguefinalen i 1994. Cruyff er svært frittalende, krevende, og han har sine uvenner. I sine to siste sesonger som manager i Barcelona, forble klubben trofeeløs, og presidenten Nunez, sparket nederlenderen, etter flere uenigheter, i 1996. Under dyktige Louis van Gaal, også han nederlender, ble det for mange barcelonasupportere, for mange nederlendere i klubben . Bannere ble hengt opp på tribunen hvor det sto; færre tulipaner, flere katalanere. Budskapet var ikke til å misforstå. Selv om van Gaal vant to strake seriegull med klubben. Fem nederlendere på laget, nederlandsk trener, og finnen Jari Litmanen, ex-Ajax-stjerne, var mer enn nok for deler av fansen og pressen, som var sulteforet på egne utviklede talenter. Noe de senere har fått igjen i rikt monn. Tilhørighet er viktig, uansett hvordan du snur og vender på det. Barcelona ville ha en identitet, men på et tidspunkt så ville de ha den med katalanske spillere, utviklet i Michels og Cruyffs ånd. Og sånn har det blitt.

Felles for alle de gode Barcelonaperiodene er den sentrale midtbanespilleren. Hjernen, hjertet og navet i spillet. Idebanken som styrer spillet. Michels hadde sin Cruyff, Cruyff utviklet Guardiola, og Xavi, utviklet over samme lest, dominerte under Guardiolas fantastiske periode. Ser vi også på en annen fellesnevner, når de tre største sentrale midtbanespillerne i Barcelonas historie, ikke lenger er 100 pst, så stopper maskineriet opp?

Johan Cruyff var sterk delaktig - eller kanskje helt avgjørende - i maktkampen i Ajax for kort tid siden. Cruyff er av den oppfatning av at en fotballklubb må styres av kompetente fotballfolk. Man skal ikke prøve å utvikle klubbene, med å bruke penger man ikke har, men gjennom å utvikle sporten best mulig. Sportslig utvikling, spillerutvikling, generer penger, i en sunn økonomisk drift. Man bruker ikke mer enn det man har.

Nylig så tjente Ajax mye penger på to spillere, som ble kjøpt for brøkdelen av summen de ble solgt for. Toby Alderweireld (Atletico Madrid) og Christian Eriksen (Tottenham) ga gode penger til en klubbkasse, som reinvesterer pengene i utvikling av talenter.

Drømmekampen - fra nostalgiskriveblokken - jeg aldri vil få se, er Barcelona fra det herrens år 1992, mot det pur unge Ajax fra 1995. Jeg får vann i munnen bare av tanken. Cruyffs filosofi mot Cruyff filosofi. Teknikk mot teknikk og to lekne pasningsfabrikker i duell.

Da får jeg «nøye» meg med Barcelona og Ajax av i dag, selv om det skiller flere solsystemer i økonomisk virkelighet. Som selvsagt gjenspeiles i kvaliteten. Eller kvalitetsforskjellene. Barcelona tar seg råd til å kjøpe Neymar, en av verdens mest attraktive spillere, mens Ajax må selge sine egenutviklede stjerner.

Og derfor blir heller ikke kampen i Barcelona spennende med tanke på utfallet, det er gitt på forhånd. Barcelona vinner som de vil. Det kan bli mye. Om Messi er skadefri. Eller får vi et Neymarshow?

Det som er interessant er måten lagene spiller på. Selv om Ajax vil være underlegne i banespill, så vil de allikevel forsøke å spille sitt spill, med ballen i laget. Tross alt, så er det jo de to tidligere Barcelonaspillerne, Frank de Boer og Marc Owermars som har det sportslige ansvaret for det unge laget. Og de har jo lært det de kan av Johan Cruyff. Den røde tråden er for solid til annet. Og den har holdt i 40 lange år.

Respekt. Også bak tastaturet. I overført fotballbetydning så betyr det å ta ballen, ikke mannen. En krevende øvelse i 2013. Sportslig hilsen Roar

PS: Forøvrig morsomt å lese hva Ajax trener Frank De Boer sier om fotballens utvikling, han er veldig glad for å være en del av en klubb, hvor utvikling av egne talenter er den viktigste delen av klubbfilosofien. Han sier også at de lettvinte kjøpsbaserte modellen gir færre utfordringer for fotballen fagfolk. Spennende tanker. Dessuten, De Boer skal tilbake til sin tidligere arbeidsgiver igjen denne uken. Til klubben han vant seriemesterskap med på slutten av forrige årtusen. Etter å ha vunnet serien og Champions League med Ajax. Enda et godt eksempel på den sterke røde tråden.