Debattinnlegget er skrevet av Dag Vidar Hanstad, seniorrådgiver i Idrettsforbundet der han blant annet jobber med OL-saken. Han er også førsteamanuensis II i sport management på Norges idrettshøgskole.
Følg og diskuter sportsdebatten på Twitter, bruk hashtag #sportsdebatt
På vårparten har det kommet to publikasjoner som begge handler om å få nordmenn i bedre fysisk form. Folkehelsemeldingen fra Helse— og omsorgsdepartementet, med tittelen God helse - felles ansvar, gir føringer for hvordan vi kan leve sunnere og lengre her i landet. Ved fremleggelsen sa statsråd Jonas Gahr Støre at vi må forebygge sykdom og fremme helse i alle sektorer i samfunnet.
Den andre publikasjonen kom fra Oslo2022, etaten i Oslo kommune som forsøker å få de olympiske vinterleker til hovedstaden om ni år. I den samfunnsøkonomiske analysen het det blant annet at lekene har potensial til å gi et betydelig løft for folkehelsen. Det ble riktignok gitt som forutsetning at OL kobles med spesifikke folkehelsetiltak og tilrettelagt bruk av de nybygde OL-hallene som tilføres samfunnet i etterkant av lekene.
Mens Støre fremsto med troverdighet, ble det reist mer tvil om OL som folkehelsetiltak. For hver studie som viser at OL kan gi mer fysisk aktivitet og bedre helse i arrangørlandet, er det minst fire som avviser en slik påstand. Da Oslo2022 beregnet folkehelsegevinsten til 4,9 milliarder kroner, fikk OL-motstandere vann på mølla. Bjørnar Moxnes i Rødt kalte det voodoo-økonomi, mens samfunnsøkonomer ristet på hodet.
Jeg går ikke god for de økonomiske beregningene, men mener et OL faktisk kan ha helsemessig effekt. Det er derfor jeg innledningsvis koblet inn Jonas Gahr Støre. Det kan bli fart på både OL-søknaden og det forebyggende helsearbeidet hvis han gjør noe tilsvarende som han angivelig hadde planer om mens han var utenriksminister; å bruke OL som et middel. Den gang handlet det om å knytte OL i Tromsø opp mot Regjeringens Nordområdesatsing. Denne gangen dreier det seg om å få liv i en kampanje som skal bli en bevegelse og vare i mer enn ti år.
Games in the City ligger jo der og venter på å bli brukt. Ikke bare i Oslo, men i hele landet. Enhver by og tettsted må kunne ta del i en nasjonal plan for å få folk til å leke, spille og bevege seg mer. I de store byene kan det dreie seg om å tilrettelegge bedre for å bruke grønne lunger til å skape aktivitet. Gjennom innovasjon kan kultur og museer trekkes ut i naturen ved for eksempel bruk av smarttelefoner der publikum beveger seg i jakten på opplevelser. Mulighetene er mange og fantasien den eneste begrensningen.
Nei, forresten, også penger er en begrensning. Men med helsebudsjettene vi har i Norge, er det litt å ta av. Spesielt så lenge OECD har fastslått at Norge bruker en vesentlig mindre del av helsebudsjettet til forebyggende tiltak og folkehelsearbeid enn mange land det er naturlig å sammenligne seg med.
Tiltak og kampanjer kan selvsagt settes i gang uten et OL, men en stor begivenhet såpass langt frem i tid vil utgjøre en kraft som gjør det mulig å lykkes der andre har feilet.
Skoler og arbeidsplasser må også med i et slikt prosjekt. Det er spennende når Folkehelsemeldingen trekker frem måten Aker Solutions har brukt samarbeidsavtalen med Norges Skiforbund til å påvirke de ansatte til fysisk aktivitet og sunn livsstil. Marit Bjørgen og de andre på langrennslandslaget skal ikke ha æren for at sykefraværet i de Aker-eide selskapene er redusert fra 5 prosent i 2010 til 3,1 prosent i 2012, men de har inngått som en positiv kraft og inspirasjon i en omfattende plan. For konsernet tilsvarer det en årlig besparelse på 180 millioner i året.
Aker har flyttet sponsorarbeid fra en firmalogo på løpernes luer og opp på et nytt nivå. Poenget her er Støre kan lese sin egen folkehelsemelding og finne at toppidrett og en OL-satsing faktisk kan brukes til å gå løs på utfordringer som er langt større enn å avvikle vellykkede leker som varer et par uker i 2022. Da trenger ikke 4,9 milliarder kroner i helsegevinst være voodoo-økonomi likevel.
Hva mener du?
Si din mening på Twitter! Bruk hashtag #sportsdebatt