Jeg vil aldri få en telefon fra Ole Rugland der han ber meg komme inn og fikse Viking. Heldigvis. For den jobben unner jeg ingen for øyeblikket, selv ikke min verste fiende eller Inge André Olsen. Det er rett og slett en bortimot umulig oppgave. Det er mange problemer, flere av dem vil bli presentert her, og i dagens situasjon er det rett og slett ingen enkle løsninger.

Jeg var egentlig smått optimistisk når jeg sendte avgårde mitt tips foran sesongen, og det er absolutt ikke utelukket at vi ender der på en fjerdeplass, men dette er likevel ganske kjipe dager som Viking-supporter.

Tore Asheim, Viking-supporter.

En får starte med hva som feiler klubben rent sportslig. Vi setter her til side fadesen i cupen mot Vidar, som jeg fremdeles kategoriserer som en "shit happens"-hendelse og en abnormalitet i Vikings resultater. Jeg ser kun på hvordan vi fremstår i serien, der vi nå faktisk har vunnet de to siste oppgjørene. Dette er i og for seg bra, spesielt det at vi nå til og med scorer på Viking Stadion. Det har vi ikke akkurat vært bortskjemt med denne sesongen.Likevel, har en egentlig troen på at dette mannskapet har mentaliteten som skal til når det begynner å spisse seg? Vi vet alle hvordan historikken til Viking i "must win"-oppgjør har vært siden den femte november 2006. Den er rett og slett elendig.

En kan her si at det starter med kapteinen, og det smerter meg egentlig å si det om en ekte Vikinggutt. André Danielsen blør Viking. Det er ingen annen måte å si det på. Desverre er han ingen leder. Han er heller ingen høyreback, når alt kommer til alt. Han hadde en god sesong der, men det er også alt. Danielsen er selve symbolet på ørkenvandringen Viking har hatt siden de flyttet til Jåttå. Han har vært der for alle trenerne, et par oppturer, og en lang rekke nedturer. Han har vært der mens entusiasmen har forduftet og blitt erstattet med ren og skjær apati. Ingen bryr seg lenger om Viking. Dette er selvsagt ikke Danielsens skyld, men det handler mer om kvaliteten på spillere han representerer. Den middelmådige kvaliteten som har fått gjennomsyre klubben i alle ledd i lang tid, der enkelte spillere får både sin syvende og niende sjanse, mens andre kun får en eller to før de blir sendt videre til klubber de lyktes i.

Et generelt sportslig problem for Viking er at vi ikke har hatt en god spiller til å legge dødballer siden Christian Flindt Bjerg. Jeg overdriver mindre enn jeg ønsker når jeg sier dette. Viking har i flere år perfeksjonert to typer innlegg, både i åpent spill og på dødballer. Enten kommer innlegget ned med snø på, eller så treffer det førsteforsvarer. Det gikk gjetord om dødballfoten til Kristoffer Haugen, jeg lurer fremdeles på hvor den venstrefoten ble av når han tok steget opp til førstelaget.

Det er mye god tankegang i det Burchnall og Jonevret bedriver, noe vi så i fjor etter en trå start der jeg krevde hodet til de fleste i Jåttåvågen. Vi så et lag som tidvis virkelig fungerte. Problemet mitt er at de er blitt for opphengte i det å spille på lav risiko, og har bygget laget deretter. Det er mange som vil peke på at vi ikke har ressurser til å bygge et virkelig slagkraftig mannskap, som i for og seg er et godt poeng, men vi har hatt nok ressurser til å kunne skape et lag som evner å kjøre et vedvarende høyt press. Det er den type fotball en ønsker å se i Stavanger. Høyt press, helhjertet innsats og noen flotte mål her og der. Istedet blir vi servert en endeløs rekke støttepasninger. En støttepasning her og der kan ha sin misjon, men ikke på den måten Viking gjør det. Vi drar ned tempoet i kamper der det burde vært i vår interesse å kjøre et høyt tempo. Vi er blitt mer omstendelige enn Jone Samuelsen under Tom Prahl.

Det har blitt snakket mye om de høye kravene vist av Stavanger-publikummet, men det som faktisk har gjort oss fornøyde er ikke mer enn det å se et lag som kjemper helhjertet for hvert eneste gresstrå på banen. Det kan godt hende vi taper, men om vi føler laget faktisk har lagt alt igjen på banen vil vi respektere det og applaudere. Det vil bygge opp relasjonene mellom supportere og lag. Det er ikke alle som forstår seg på taktikk, men alle forstår seg på skikkelig innsats og hvem som viser den. Det er intet mer provoserende for en supporter enn det å se en spiller trekke seg i en duell. Ikke nøl, bare gå for det.

Desverre er Viking som lag ikke preget av typer som spiller på det viset, og det viser igjen. Vi har rett nok et par publikumsspillere i form av Abdullahi og Adegbenro som kan begeistre, men ellers er det dårlig med det. Bringaker har også vært et spennende bekjentskap, ulikt hans danske spisskollega Pedersen som har vært direkte bortkastede penger så langt. Jeg kunne sagt det samme om våre to nye nigerianere, men i motsetning til Pedersen har ikke disse fått nok sjanser enda. Det er fremdeles utilgivelig at vi sendte Vidar Nisja på dør og endte opp med Haukås. Rett og slett utilgivelig.

Noen spekulerer i at et trenerskifte kan skape entusiasme i Stavanger. For egen del tviler jeg på det. Som kjent ville jeg sparke Jonevret ut dørene på dette tidspunktet ifjor, men han og Burchnall snudde det. Jeg tror duoen utfyller hverandre på et godt vis, og at det ikke finnes bedre realistiske alternativer der ute. Å løse Kjell Jonevret fra hans kontrakt vil koste mer enn det smaker, og som kjent har ikke Viking råd til noe som koster.

Mitt største problem med Jonevret er hans stadige nedtoning av forventningene. Det blir vanskelig å få folk på kamp når du stadig snakker ned laget og forventningene vi skal ha til dem. Enkelte har pekt på at dette er det samme som Benny Lennartsson gjorde i 1991, men dette er ikke et holdbart argument for at det samme vil fungere for Jonevret. Slikt fungerer når laget allerede er i medvind, ikke når det går relativt trått sportslig. Det er absolutt ikke slik at Kjell Jonevret skal fremstå som blåøyd optimist, men om han ønsker å bidra til entusiasme i Stavanger må han moderere seg på sine stadige negative utfall om vår økonomiske situasjon. Vi vet at vi ikke har penger og at laget vårt ikke er bra nok til seriegull, men vi trenger ikke å få dette gjentatt uke ut og uke inn. Mitt håp er at Jonevret innser dette, og forsøker å fokusere på de positive aspektene. Det å være Viking-trener er faktisk ikke verdens undergang, selv om det enkelte ganger kan virke som det.

Vi har Bård Wiggen. Hvem vet hva han gjør? Det er i for og seg greit nok at hans rolle er noe ulik den Egil Østenstad hadde, men drøye halve året inn i rollen som leder for fotball og utvikling kan en trygt si at Wiggen ikke akkurat har gjort et spesielt inntrykk på noen utenfor klubben. Det kan godt hende han gjør en fantastisk jobb bak kulissene, men jeg savner kommunikasjon på hva og hvordan han gjør det. Slik som det er nå skulle en ikke trodd han gjorde noe i det hele tatt. Hva er visjonene for klubben? Hvordan skal disse nås?

Litt lengre opp i administrasjonen sitter den daglige lederen Eirik W. Henningsen, som stelte i stand kuppet mot den da fungerende styrelederen Jan Hauge. Den handlingen gjorde meg ekstremt skeptisk til Henningsens rolle i Viking, da det faktisk ikke var han eller administrasjonens ansvar å få fjernet styrelederen. Spesielt ikke når det var klart at det bare var for en midlertidig periode. En kan si hva en vil om Jan Hauges fortid i lokalfotballen, men den måten å kuppe aksjonærenes vedtak på er noe jeg absolutt ikke kan stille meg bak. Uansett hvor mye Henningsen følte Charlie Granfelt var urettferdig behandlet, dette var ikke rette måten å gjøre det på.

Jeg stiller også store spørsmålstegn ved hvordan klubbens økonomi har blitt presentert til aksjonærene på de siste årene, spesielt når en ser hvordan flere av dem ble sjokkerte over ståa i klubben. Dette går selvsagt bare ikke på Henningsen, det går på klubben som helhet. For meg er det smått utrolig at klubben igjen er totalt avhengig av en emisjon for å overleve, samt at samme klubb har kjøpt spillere for flere millioner denne vinteren uten bruk av investorer.

Samme klubb takket nei til konkrete tilbud på Abdullahi fordi de var for dårlige. Samme klubb takket nei til konkrete tilbud på Bödvarsson forrige sommer fordi de ville gamble på høyere plassering, og han endte opp med å gå gratis. Det kan godt hende at budene var altfor små og supportere ville blitt fly forbannet over salg, men det får så være. Viking trengte pengene. Viking trenger pengene. Da er det direkte uansvarlig å takke nei til slike tilbud, spesielt i tilfellet Bödvarsson. For min del blir det vanskeligere og vanskeligere å ha tillit til at de ansvarlige for klubbens økonomi klarer å skjøtte jobben på skikkelig vis. Jeg har langt større tro på det sportslige apparatet når det gjelder å gjøre en god jobb i dagens situasjon.

Helt til sist kan en si noen ord om det trådløse nettverket og generelle tilbud til publikum. Jeg liker at vi har bra trådløst nettverk på stadion, men det finnes langt viktigere ting å bruke 1 million kroner i året på. Det var et interessant konsept, så ledelsen skal ikke slaktes helt for å ha gått for det, men det er absolutt ikke verd investeringen. Og på dette tidspunktet trenger en uansett ikke trådløst nettverk, det er så få tilskuere at mobilnettet fungerer helt ypperlig også i pausen. Dette tilbudet ville gjort det bedre for ti år siden, når det faktisk var fulle tribuner hver uke.

En ting som definitivt må skrotes er miljøkoppene, og dette er blitt en kjepphest for meg. Det er direkte kundefiendtlig, det gir økte priser på produktene (som fører til absurde reklamer om pølse og brus til 70 kr på storskjerm, snakk om supertilbud), og det fører til at Viking ikke ender opp med penger i kassen. Jeg vet om flere som ikke kjøper ting i kioskene av rent prinsipp på grunn av miljøkoppene. Det mest realistiske som vil komme ut av denne bloggen er at Viking stopper med miljøkoppene. For min del vil det være seier nok. Jeg ville sagt at vi ses på stadion, men det begynner å minne om den gamle Lyn-vitsen. Toppen av paranoia er å være på Viking Stadion og tro du har noen sittende bak deg.