VITENSPORTEN: Å bytte klubb er en naturlig del av idretten. I fotballen betaler storklubber hundrevis av millioner for spillere som skal forsterke laget. Inntil nylig var Romelu Lukaku, Harry Maguire, Nicolas Pépé, Paul Pogba, Jadon Sancho og Kepa Arrizabalaga alle på topp ti-lista over de dyreste overgangene i Premier Leagues historie. Felles for disse spillerne er at de ikke har innfridd forventningene.
Fenomenet ser vi ofte lokalt også. Den unge spilleren som briljerte for det lokale laget, men skuffet stort da spilleren ble hentet av byens flaggskip for å bli satset på. Reaksjonene fra trenere og publikum har begynt å bli forutsigbare. Spillerne «var tydeligvis ikke like god som vi trodde», «håndterte ikke presset» og «virker nesten uinteressert».
Prestasjon vs. ferdigheter
I lagidretter er det ikke slik at prestasjonene er lik summen av alle spillernes potensial. Spillere har ulike styrker og svakheter. En sentral del av lagidretter er å tildele og skreddersy roller som fremmer spillernes styrker – og skjuler deres svakheter, og sette disse rollene sammen til et velfungerende kollektiv.
Spillere som mislykkes har trolig verken blitt dårligere over natten, eller mistet interessen for å prestere på topp. Ofte er forklaringen heller at spilleren har blitt tatt ut av et velfungerende system som var tilpasset spillerens spisskompetanse, for deretter å bli plassert i et nytt system med andre krav. I tillegg må spillere som har hatt en viktig rolle i tidligere lag belage seg på økt konkurranse, økte forventninger, og tilpasninger til et nytt fysisk og sosialt miljø.
En god oppskrift for å gjøre en god spiller dårlig er altså å hente spillere fra et velfungerende maskineri, og anta at spilleren automatisk vil prestere like godt i det nye laget. Man slipper å analysere spillerens sterke og svake sider, trenger ikke skreddersy en rolle for denne spilleren basert på dette, og trenger heller ikke å ha en god plan for hvordan denne rollen passer inn i kollektivet.
Rolletilpasning
Merkelig nok er det motsatte også sant. Det kan være overraskende enkelt å gjøre en middels spiller god. Det handler i hovedsak om å finne en rolle i systemet som er tilpasset den spillerens kompetanser eller å tilpasse systemet sånn at den spilleren blomstrer.
Dette kan eksemplifiseres med en anekdote fra en trener en av oss kjenner, som trente et av verdens beste håndballag på klubbnivå. Da han så laget trene for første gang, la han merke til en stor og ukjent spiller. Etter å ha spurt laglederne om hvem denne spilleren var, fikk han beskjed om at han kun var med for fysisk matching og ikke var spesielt dyktig.
Dette provoserte treneren, som visste at det er enklere å utvikle en høy spiller enn å gjøre en dyktig spiller høy. Han så en potensiell rolle i laget som ville passe denne spilleren perfekt.
Gjennom personlige mål, tydelig rollekrav, og betraktelig innsats fra spilleren selv var spilleren en del av kamptroppen allerede første sesong. Andre sesong debuterte spilleren i startoppstillingen. Tredje sesong var han en nøkkelspiller for laget. Fjerde sesong var spilleren på landslaget.
Eksempelet viser viktigheten av å tilpasse en rolle etter spillernes styrker. Man kan ikke forvente at forsvarsbautaen som ble årets spiller for et bunnlag skal levere like godt for et topplag med ambisjoner om å dominere i pasningsspillet.
Til ettertanke
Det kan ofte framstå tilfeldig hvem som lykkes og hvem som ikke gjør det. Av og til kan det nok være sannheten også. Men spillere som presterer godt har ofte noen fellestrekk.
– De har noen egenskaper og ferdigheter de mestrer bedre enn de fleste.
– De har trenere som identifiserer spillerens styrker og framhever disse
– De er en del av et velfungerende team, hvor spillerne både har klare roller og aksepterer sin rolle i laget.
Det går som regel dårlig når vi prøver å dytte firkantede brikker inn i runde hull. Det samme gjelder på idrettsbanen.
