Mange gjør omtrent hva som helst for å få sine fem minutter i rampelyset, og de er selvsagt inspirert av de som er mye profilert. Det har blitt et samfunn hvor det å være kjent for mange har en stor verdi i seg selv. I ekstreme tilfeller skaper mange «followers» eller «likes» på ulike sosiale medier, for noen, en bedre selvfølelse.
Selv lagidretten fotball bærer preg av dette. Det er i mye mindre grad laget, kollektivet, som er i fokus, enkeltspillere blir dyrket hemningsløst. Målskårerne, individualistene. For media, investorer og klubbene selv er det her pengene ligger. Alle vil danse med og rundt gullkalven.
Alle som formidler sporten er «medskyldige» i den økende endringen, fra vi til jeg-fokuset. Fordi individualistene tiltrekker seg størst oppmerksomhet og derigjennom blir utnyttet som den mest salgbare varen i fotballproduktet.
Det var merkelig å se en nedstemt Cristiano Ronaldo, tusle målløs av banen etter kampen mot Espanyol. En kamp hvor Real Madrid hadde tatt tre svært viktige poeng, og krympet avstanden, i tetkampen mot Atletico og Barcelona. Var skuffelsen over egen prestasjon større enn gleden over at laget vant?
Hadde gullballen vært en kåring over klubbenes beste lagspillere, så ville kåringen straks blitt mye verre, verre enn når mesteparten av fokuset er på de mest synlige og profilerte spillerne.
Det beste bildet på hva jeg mener, er kunsten det var å skille Messi, Iniesta og Xavi fra hverandre i Barcelonas aller beste periode. Xavi og Iniesta vant både serien og cupen med Barcelona i hjemlandet, Champions League internasjonalt og kronet, i en fenomenal sesong, et kalenderår, med å vinne VM i Sør-Afrika. Og – før og etter – to europamesterskap. Begge de to hadde enorme fotballår, men når stemmene skulle telles opp, så var det storskåreren Lionel Messi som vant. Alle vet at suksessen til Barcelona ville vært umulig uten de tre og man vet også at Iniesta og Xavi var helt avgjørende for Spania gjennom sine ekstreme ferdigheter tilpasset laget.Og for å dra det enda litt lenger, hva med Xavi, som når han beskriver Sergio Busquets sier; han er ikke den mest løpshurtige, men fotballhodet er det raskeste av oss alle, for å beskrive fotballintelligensen til Barcelonas nummer 16, som vinner så mange baller på å lese spillet, og etter ballgevinst, uselvisk dytte den til Xavi eller Iniesta på neste touch.
Yaya Toure, hevdet, da han var lagkamerat i Barcelona at; jeg er så heldig å få spille sammen Iniesta og Xavi, verdens to beste spillere. Uten at de to nådde helt opp i kåringen.
I Paris skulle man tro at det eksisterte kun én fotballspiller. En svenske. Riktig nok en svært god svensk spiller, men, var den svært dyktige midtbanespilleren Blaise Matuidi og «verdens beste midtstopper» Thiago Silva, noe mindre viktig for klubbens tre seriemesterskap og det første siden 1994?
Robin Van Persie vant, i hvert fall om man skal tolke manges reaksjoner etter sesongen 2012/13, seriegullet på egen hånd for Manchester United. Men, ville dette gullet vært mulig uten en storspillende Michael Carrick, den svært fotballkloke, sentrale midtbanespilleren som var hjernen i laget gjennom hele sesongen?
Det begynner å bli en stund siden nå, da jeg selv var spillende fotballtrener på et allright nivå. Etter et par opprykk ble vi etablert i toppen av det som i dag er nivået til Adecco-ligaen. De samme spillerne stjal overskriftene uke inn og uke ut. Og ble solgt. Til bedre lag med mer penger.
Min viktigste spiller var ingen av dem. Min viktigste spiller var rangert fra nr 12-15 i spilletroppen etter ferdigheter, men for å oppnå resultatene og få til en enestående treningskultur, var han uerstattelig. Han møtte lojalt opp i garderoben, var først ute på treningsfeltet og ga 100 prosent hver eneste dag. Uke inn og uke ut. Han klaget aldri, han bare løp, kjempet og slet for å bli bedre. Takk. Igjen. Selv om jeg takket ham mye da også.
Jeg synes det er mye vanskeligere å plukke Franck Ribéry ut av kollektivet enn ekstreme individualister Lionel Messi og Cristiano Ronaldo.
I det homogene og suverene Bayern München, er det omtrent umulig å si hvem som var den beste og viktigste enkeltspilleren i kalenderåret 2013. Det var så mange som bare hadde gode dager på kontoret.
Var Ribéry viktigere og bedre enn keeperkjempen Manuel Neuer, pasningsfoten til Dante som startet så mange angrep, Lahm og Alabas sidebackspill i verdensklasse, Schweinsteigers visjoner og klokskap, Robbens utrolig stabile 2013 på høyeste nivå, som også avgjorde finalen på Wembley, Müllers målgyteri og sjanseskapende spill eller Mandzukic oppofrende fysiske spill i begge ender av banen?
Jeg synes det var fortjent at Cristiano Ronaldo vant prisen for 2013. Han var helt ekstrem til å avgjøre kamper for både Real Madrid og Portugal. Spillere som avgjør så mange kamper til lagets fordel, selv om kollektivet ikke alltid fungerer, er uvurderlige. Og han gjenskapte den prestasjonen ofte. Omtrent hele tiden. Selv på dager hvor han spillemessig ikke var på topp, hadde han egenskapen det er å bli matchavgjørende.
Men tar du bort Messi og Real Madrids nr 7 fra listene, da er ville oppgaven for meg vært umulig.
Å diskutere om Franck Ribéry var viktigere og bedre for Bayern München enn Robben er – for meg – umulig. Da lander jeg på smak og behag. Og Ribéry, ble også et produkt av David Alabas enorme backspill som Robben ble det gjennom konstanst å skape – og utnytte – overtall sammen med Phillipp Lahm.
Tolker du meg som ørlite selvmotsigende i bloggen, be my guest, jeg ser det selv også.
Respekt. Også bak tastaturet.
Sportslig hilsen Roar