Miika Koppinen så neppe for seg at han skulle være profesjonell fotballspiller i en liten nordnorsk kystby i 12 år da han vokste opp.

Unge fotballspillere drømmer om de store ligaene. Alle vil spille i England, Spania eller Italia.

Men noen tar andre valg som endrer både deres liv, og stedet de kommer til.

Det har skjedd med Miika Koppinen. Fra han kom til Tromsø før 2000-sesongen som et ungt talent, tok det ikke lang tid før han vokste seg fram til en sentral spiller for TIL.

Da Miika ble hentet av Rosenborg i november 2004 trodde de fleste som fulgte TIL at det var det siste vi ville se av den finske maskinen.

Men tre år senere var han tilbake, og ble en av de viktigste bærebjelkene da TIL hadde sin sportslig beste periode i klubbens historie.

I Tromsø har Miika funnet kjærligheten, stiftet familie, og blitt en bygutt så god som alle andre.

Da beskjeden kom om at han hadde tatt valget om å gi seg som fotballspiller torsdag ettermiddag uttalte han at alle drømmene hans hadde gått i oppfyllelse.

Og det er lett å forstå. 18 landskamper for Finland, seriegull med Rosenborg, og sølv— og bronsemedaljer med TIL er varige resultater Miika bør og skal være stolt av når fotballskoene nå legges på hylla for siste gang. Det er heller ikke alle som har fått sparket stjernetreneren Jose Mourinho, noe Miika gjorde da han scoret Rosenborgs mål i 1-1-kampen i mesterligaen mot Chelsea i 2007. Å legge opp nå er også det riktige for Miika. Jeg tror ikke alle skjønner hvor mye han ofret denne sesongen. Med en skadeforfulgt kropp som langt fra tålte å spille en til to ganger i uka stoppet det ikke Miika fra å trå til da TIL trengte det som mest.

Det skjedde i vår da midtstopperkollega Jaroslaw Fojut forsvant ut. Da måtte Miika spille mange kamper på kort tid, og det er kanskje ikke tilfeldig at den perioden var TILs beste periode på banen denne sesongen.

Høsten ble derfor tung, men gleden over å sende klubben i sitt hjerte opp til eliteserien var enorm for Koppinen. Jeg tror det gjorde valget enda enklere.

Den overveldende hyllesten fra lagkamerater, supportere og mange andre forteller at dette ikke er en hvem som helst som nå har takket av.

Nå er det på tide å hvile, Miika.

I Tromsø blir du aldri glemt.