F.v.: Ragnhild Mowinckel med sølvmedaljen, Sofia Goggia fra Italia med gullmedaljen og Lindsey Vonn fra USA med bronsemedaljen etter utfor. Lise Åserud, NTB scanpix

Sølvsensasjonen Mowinckel fikk en oppmuntrende hilsen fra Lindsey Vonn på medaljeseremonien

Mens gull- og bronsevinner gråt, sto Ragnhild Mowinckel med en ny sølvmedalje rundt halsen og lurte på hva som skjedde.

PYEONGCHANG: Mørket hadde senket seg over «Medal plaza». På scenen var det flomlys. Tre kvinner kom ut foran et stort publikum som var oppildnet av heftige musikkrytmer og fyrverkeri.

Norske Ragnhild Mowinckel skulle få sin andre sølvmedalje i dette OL, denne gangen i utfor. Hun strålte, vinket litt og så nesten ut som om en slik opptreden kunne bli en vane.

Ved hennes side sto vinneren Sofia Goggia. Hun bet seg kraftig i underleppen og sang deretter for full hals da den italienske nasjonalsangen ble spilt.

Les også

Superstjernen Vonn da hun fikk se bilder av sin norske slekt: – Holy shit! Nå må jeg gråte.

Lindsey Vonn gråt allerede da hun kom inn for å motta sin bronsemedalje. Det var rom for følelser.

Stort, men var bare glad

Etterpå, da Mowinckel hadde fått medaljen fra IOC-president Thomas Bach og deretter skipresident Erik Røste som overleverte noe hun ikke ante hva var, kom utøverne til pressen.

– Det er så stort å stå der, også fordi jeg står sammen med Lindsey Vonn, en levende legende, sa Mowinckel.

Her er beviset på den smått sensasjonelle prestasjonen i utforbakken i OL. Lise Åserud, NTB scanpix

Hun snakket om amerikanernes yndling, som blant annet har et OL-gull i utfor fra tidligere i karrièren.

Nå måtte hun låne papirlommetørkle av et canadisk TV-team da hun kom ned fra scenen. I det hun passerte Mowinckel, ble den norske utøveren klappet på skulderen.

– Lindsey sa at hun var glad på mine vegne, hun er jo litt norsk, lo Mowinckel.

Virkelig noe å varme seg på

Det var småkaldt denne kvelden, men som Mowinckel sa idet hun holdt opp sølvmedaljen hun hadde rundt halsen:

– Denne er noe du kan klare å holde varmen for.

Mowinckel hadde rukket å ringe mamma og pappa. De var i ekstase.

– De er kjempeglade på mine vegne, og det har de jo grunn til.

– De andre to ble så emosjonelle, hvordan følte du det under medaljeutdelingen?

– Det går veldig greit. Jeg skjønner det nemlig ikke. Jeg tror det vil ta lang tid før jeg forstår hva jeg har vært med på.

Ragnhild Mowinckel etter rennet i Pyeongchang. Christophe Ena / TT / NTB scanpix

Trodde nesten ikke det de så

Hjemme i Molde fulgte foreldrene med på TV-skjermen. Det var stort å se yngstedatteren få sølvmedaljen, attpåklatten som skulle komme til å drive det langt i alpinbakken.

Mamma Sissel og pappa Harald var helt skjelvne da de fulgte selve løpet midt på natten norsk tid.

De gikk rundt seg selv på gulvet, og de trodde knapt sine egne øyne.

Pappa har vært med datteren i alpinbakken fra hun var ganske liten. Han kan beskrive nøyaktig når han skjønte at Ragnhild ville bli god.

– Jeg hadde tatt henne med til junior-NM i Trysil i år 2000. Da var hun åtte år. Vi skulle kjøre ned Høgegga, som var gjort om til en kuleløype. Da ble jeg kraftig forbikjørt, og jeg tenkte: Hun skal få samme mulighet som broren sin.

Ragnhild Mowinckel ler når vi forteller hva faren har sagt:

– Jeg husker det godt, men da forsto nok han mer enn meg.

Ragnhild Mowinckel (liggende i front) etter seier i et 10-årsrenn. Stående fra venstre: Thomas Kanestrøm Rødseth (som er med i dagens trenerteam), Anders Beinnes Hoff, Sivert Viken Beinset, Jørgen Solheim, Dan Simonsen Lyngstad og Lars Beinnes Hoff. PRIVAT

Frem i spotlighten igjen

18 år senere kunne hun tre frem i lyset for andre gang i dette OL.

Mowinckel koste seg sammen med jevngamle Sofia Goggia fra Italia. De to har kjent hverandre helt siden de kjørte i junior-VM sammen.

Nå var Mowinckel bare ni fattige hundredeler bak. Hun har tatt steget opp i verdenstoppen også i utfor, en øvelse som har føltes mer vrien enn de andre.

Pappa skjønte at hun hadde det i seg

Egentlig var det storesøster Christine, 13 år eldre, som først startet med alpint. Deretter kom storebror Fredrik, som valgte å gå på skigymnaset på Oppdal. Dit dro Ragnhild også.

Trener Hallgeir Vognild husker en tøff og energisk alpinist som hadde guts.

Ragnhild Mowinckel feirer seier i SG landsfinalen i Trondheim i 2005. PRIVAT

– Men det aller viktigste er at hun hadde rennskalle. Hun hevet seg alltid i konkurranse, sier treneren.

– Hvilke andre trekk så du?

– Hun var ærlig med seg selv og sa det første året: «Du må alltid si fra når jeg gjør det for dårlig.» Hun hadde en vilje til å gjøre jobben, og hun var en offensiv type.

Skigymnasets hovedtrener, og det er Vognild fortsatt, sto på gulvet foran TV da Mowinckel sikret sin andre medalje.

– Det var så stort og jeg måtte umiddelbart ringe faren og gratulere.

Lærte av sitt første OL

Tidligere toppalpinist Tom Stiansen er ekspertkommentator i OL. Han mener Mowinckel er blitt klokere og har dysset ned forventningspresset.

Han fremhever at hun kjører nydelig på ski og har en god teknikk.

Ragnhild Mowinckel mente hun ikke klarte å ta innover seg OL-sølvet i utfor. Lise Åserud, NTB scanpix

– Men det som slår meg mest er at hun er et så herlig vesen. Mange av kjørerne er innesluttet og aggressive. Ragnhild er så befriende. Hun er bare blid.

Noe måtte gjøres med kvinnene

Sportssjef Claus Ryste er sjeleglad for at forbundet bestemte seg for på løfte kvinnene.

Det er menn som har hatt hegemoniet gjennom så mange år. Kvinnene har vært i skyggenes dal, der typer som Kjetil André Aamodt, Lasse Kjus, Aksel Lund Svindal og Kjetil Jansrud har tatt all oppmerksomheten.

– Vi satt sammen flere jenter i 2010. Da var vi enige om at Norge var langt unna nivået og hadde få ressurser. Vi har jobbet jevnt og trutt med å heve nivået, og mange har bidratt. Utøverne har fått lov til å prøve og feile, forteller han.

Sakte kom flere unge alpinister opp av gropen.

– Vi mente at jentene kunne lære mye av gutta, men de måtte bygge sin egen identitet.

Ryste har sett hva som bor i Ragnhild Mowinckel.

– Det hun har fått til betyr så mye av anerkjennelse, selvtillit og trygghet for jentene. Det gir en boost til å fortsette den harde jobbingen. De andre ser at det Ragnhild har gjort, funker.