Aftenpostens journalist Erlend Nesje.

Det skal kjempes om mange medaljer i ski-VM, det er godt mulig Norge kvalifiserer seg for fotball-EM, men det spørs om ikke årets norske sportsøyeblikk 2015 skjedde i Madrid klokken 14.43 torsdag ettermiddag:Martin Ødegaard (16) side om side med Real-legende og utviklingsdirektør Emilio «Gribben» Butragueño under presentasjonen på klubbens supermoderne treningsanlegg ved Valdebebas.

Vi har snakket om det i noen måneder, at en guttunge fra Drammen var ønsket av halve Europa, og vi har brukt mange ord for å fortelle hvor uvirkelig det har vært.

Men det var da han satt der foran verdenspressen, ferdigsignert og presentert av klodens største fotballklubb, vi skjønte hvor ubegripelig det egentlig var. «Klyp-meg-i-armen-overgangen» var som hentet ut av tegneserieheftene Buster og Boing på 80-tallet.

Har gjort alt riktig

Men gutten på podiet var ikke fiktive Erik Castel eller Super-Mac. Det var Martin (16) fra Drammen. Ydmyk, ekte og reflektert.

Som sa alt det riktige, slik han og pappa Hans Erik har gjort hele det siste året.

«Utvikling», var ett av de første ordene 16-åringen brukte da han skulle forklare overgangen. Ødegaard skal lære av stjernene under trening med førstelaget, han skal i utgangspunktet spille for B-laget, og får han sjansen til å spille på A-laget av manager Carlo Ancelotti, sier han «selvfølgelig ja til det». Men om det var første— eller andrelaget var ikke så viktig. For ham handler neste destinasjon om å bli en bedre fotballspiller.

Det er godt mulig Ødegaard får sjansen på førstelaget fortere enn vi tror. Kanskje han får et innhopp hjemme på Santiago Bernabéu når Real Madrid eventuelt har avgjort serien?

Men vi skal ikke forlange det. Å tro at 16-åringen blir en bærebjelke på Real Madrid allerede nå er i beste fall naivt.

Martin (16) skal bli Martin (17), Martin (18) og Martin (19).

En gutts kropp skal bli til en manns kropp. Ødegaard skal ta stegene trinnvis, det er ingen å hoppe over, det finnes ingen snarveier i internasjonal toppfotball. Heller ikke for Martin Ødegaard. Selv om han til nå har vært flink til å ta nivåene.

Har vært tålmodige

Men du verden for en start han har fått, utgangspunktet for det som kan bli en enorm fotballkarrière kunne ikke vært bedre. I jakten på neste stoppested har far og sønn Ødegaard gjort grundige vurderinger. De har vært tålmodige, det har vært like mye kvalitet i researchen på neste klubb som det endeløse antallet treningstimer sammen på «Kjappen», løkka som er grunnlaget for det nye norske fotballeventyret.

Utad virker det som alt er gjort riktig. I Real Madrid er alt på stell. Det er verdens mest ressurssterke klubb som er i front på alt. På tilrettelegging. Fysisk trening. Skjerming av spillere. Det er ingen grunn til å være bekymret for Martin Ødegaards ve og vel i Madrid.

Han snakket i Madrid torsdag. Og han gjør det i Strømsgodset-regi i Drammen fredag. Men så blir det stille. Ødegaard kommer ikke til å være tilgjengelig, han unngår unødvendige energilekkasjer, han skal slippe å ha norske journalister slepende etter seg døgnet rundt med spørsmål om hva Cristiano Ronaldo spiste til lunsj.

Da blir det mer krevende for ham på landslagssamlinger. Der må han, inntil videre, stille på lik linje med resten av troppen.

Veiviseren Martin

Martin Ødegaard er et eventyr. Ikke bare for ham selv, familien, Strømsgodset og Drammen.

Torsdag 22. januar var en jubeldag for norsk fotball. Seansen i Madrid var på mange måter banebrytende. Landet rundt satt det trolig unge jenter og gutter som selv drømmer om å sitte på samme stol som Martin. Den nye Real Madrid-spilleren er beviset på at hardt arbeid med mye kvalitet lønner seg også om du kommer fra vinternasjonen Norge. Veiviseren Martin kan ha brøytet vei for en kommende generasjon med unge, håpefulle.

Men inntil videre handler det om Martin og ballen, om utvikling, om det neste steget, om nye kapitler i fotballeventyret som nasjonen har lengtet sånn etter noen trøstesløse år.

Og hvem vet, kanskje gjennombruddet på Santiago Bernabéu kommer fortere enn vi aner.

Hvilke superlativer skal vi bruke da?

Jeg har ingen flere.