Når Freiburgs dyktige manager og Mats Møller Dæhlis nye trener, Christian Streich, åpner munnen, så er det all grunn til å lytte.

Steich sier høyt og tydelig i et intervju med VG, at norske spillere hausses opp så altfor tidlig. Jeg burde vel avsluttet bloggen her, med et amen.

Christian Streich er i dag manager for A-laget til Freiburg, men han er ifølge mange mannen som gis æren for klubbens suksess med utvikling av egne talenter. Da han var trener for ungdomslaget i klubben, vant de flere pokaler i konkurranse med tyske toppklubber, klubber som bruker mye penger på å hente talenter utenfra. I dag er Freiburg en rollemodell for de fleste tyske klubber som vil forbedre og øke egenproduksjonen av egne spillere.

Streich har gjort seg mange erfaringer, blant annet at de færreste talentene tar det neste steget, fra ung og lovende til etablerte spillere på et høyt nivå. Streich sier også at 19-åringer kun er talenter, og at de trenger å skjermes for forventningspresset fra omgivelsene for å utvikle seg videre.

Viasat-kommentator Roar Stokke blogger for 100% Sport. Foto: NTB scanpix

Det tyske fotballforbundet bestemte seg for en kursendring foran EM-sluttspillet i 2000. De kastet alle tidligere forestillinger om talentutvikling til side og bestemte seg for å samarbeide tett med klubbene for å øke kompetansen og kvaliteten. Det tyske forbundet, DFB, skjønte at om de investerte i klubbene så fikk landslagene tilbakebetalt med renter. Det ble slutt på å fokusere på fysikk og organisering. Man bestemte seg for å arbeide hardt med basisferdighetene og finne de riktige spillertypene for å få frem flere teknisk gode spillere.

Bekreftelsen på kursendringen og det gode arbeidet så vi allerede i 2006, da Tyskland arrangerte sitt eget VM-sluttspill. Arrangørlandet vant ikke, men den tidligere "maskinfotballen" var erstattet av en offensiv og teknisk fotball som begeistret flere enn tyskerne selv. Det tyske U-21— (og andre tyske U-landslag) laget introduserte mange flotte spillertyper de neste årene, og VM-gullet i Brasil var en konsekvens av arbeidet og bevisstgjøringen som for alvor startet 15 år tidligere.

For ett år siden hadde Tyskland 28 400 trenere med B-lisens mot Englands 1759. Tyskland hadde 5500 trenere med A-lisens mot Englands 895 og Tyskland hadde 1070 trenere med Pro-lisens mot Englands 115. Og med tanke på skolering av trenere, som har en verktøykasse med kunnskap som skal overføres til talentene, så ligner vi mer på England enn på Tyskland.

England har de senere år intensivert arbeidet de også, men de blir knust av Tyskland i arbeidet med god spillerutvikling og på resultater for alle landslagene.

Og det starter med å skolere alle dem som skal utvikle og foredle talentene.

Sannsynligvis er det velstandssamfunnets bakside at det gir en økt status å sole seg i glansen av sine egne idrettsbarn. Og at mange voksne realiserer egne ambisjoner gjennom barna. I utlandet får unge talentfullle spillere lønnede, utdannede og kvalifiserte trenere, mens systemet i Norge ennå ikke er kommet lenger enn at frivilige fotballmødre og fedre skal plukke ut norsk fotballs fremtid.

Disse foreldrene pålegges i tillegg av fotballen til å velge ut morgendagens fotballspillere til diverse tiltak som kretssamlinger. Med alle de feilvalg og komplikasjoner det medfører — at ukyndige uten en formell fotballbakgrunn, skal selektere og bedrive utvelgelse av 2-3 spillere av en gruppe på 30 - det blir som å spille bingo. Tilfeldighetene rår. Og alt for ofte havner egne barn på den utvalgte listen.

I Norge er det fortsatt mange som tror at tabelltopp for 14-åringer er en bekreftelse på god spillerutvikling. Det var det fokuset tysk fotball kvittet seg med, fokuset på fysikk, organisering og resultater. I stedet staket man ut kursen for å få frem flere spillere med kreativitet, teknikk og forståelse av spillet.

Det daglige talentarbeidet for norske unge spillere er overmodent for å endres. Det kan ikke lenger være så tilfeldig at man A; er heldig om man får en god trener eller B; har en forelder med kompetanse.

Vi kommer ikke unna frivilligheten i breddeidretten, men i faget spillerutvikling — det å foredle talentene, de som vil satse på fotballen - så må ansvaret for det A; ut av klubbene, og til sonetrenere i bydelene eller B; ansette trenere i klubbene, som ikke er der for å skape en ny Martin Ødegaard av sin egen sønn.

Vi kan selvsagt ikke konkurrere med Tyskland, som har 80 millioner innbyggere å plukke talenter fra, men vi kan adoptere måten de bedriver spillerutvikling på og tilpasse den til den norske virkeligheten.

Og ikke minst kan vi lære av handlekraften - og gjennomføringsevnen - til det tyske fotballforbundet etter EM 2000. Foreløpig er Norsk Fotball AS helt i verdenstoppen når det gjelder å ha foreldreambisjoner på vegne av unge utøvere, og ikke minst teorier på hva som skal til for å bli god. Foreløpig svikter det så alt for ofte i praksis på treningsfeltet.

Får de det til i praksis i Sveits og på bittelille Island, så må vi få det til her også.

Freiburg by har litt over 200 000 innbyggere, ikke mye større enn Trondheim, og de har et mye mindre budsjett enn de fleste klubbene de konkurrerer mot. Allikevel er de blant de beste i klassen på å utvikle unge spillere.

Fordi teori ble til handling.

Sportslig hilsen Roar