Idrettens anseelse skal du ikke tulle med, mener idrettslederne. Men de burde heller skrote hele uttrykket.
Det er sin egen anseelse Petter Northug har satt over styr, ikke idrettens. For den var hardt skadet fra før. Derfor kan idretten like gjerne la være å straffe Northug og la politiet ta den oppgaven alene.
Meningsløst
Det virker ganske meningsløst hver gang vi hører at en utøver bør straffes, eller faktisk blir straffet, for å ha skadet idrettens anseelse.
Idretten må ha regler som hindrer at konkurransereglene brytes, for ellers vil de enkelte idretter bli udefinerbare og kaotiske. Og samfunnet må ha lover som omfatter brudd på norsk lov.
Men å straffe noen med karantene eller bøter for å ha skadet idrettens anseelse, er like ulogisk som å straffe noen for å ha skadet anseelsen til politikken, kirken, arkitekturen eller andre samfunnsvirksomheter. Og det er lett å dra tanken videre, til totalitære regimer som fengsler opposisjonelle i årevis for å ha skadet nasjonens interesser. Tankegangen er ikke veldig ulik. Vi står for noe edelt, det må ingen få ødelegge.Utgangspunktet for bestemmelsen i idrettens regelverk er tanken om at idrett skal være noe opphøyd, et mål for ungdommen, et trygt sted å sende barna. Det er vakkert tenkt.
Men idrettsidealet er ødelagt for lenge siden.
Det er ikke sikkert at Petter Northug, skiskytterne eller Nicki Bille Nielsen, for å hente frem ferske fyllekuler, er de som påfører idrettens anseelse de dypeste sårene. For dette er i hvert fall enkeltmennesker med enkeltmenneskets feilbarlighet. De kan tilgis.
Pampene
Mye mer ødeleggende er de institusjonaliserte minussidene ved idretten – pengehysteriet, menneskehandelen, personalbehandlingen, bestikkelsene, korrupsjonen, sløseriet, jåleriet, selvgodheten, pampeveldet, kynismen. Negative uttrykk står i kø i tastaturet når den moderne idrettens dystre sider skal beskrives.
Takke meg til å ha en alkoholisert eller for den saks skyld dopet idrettsutøver som venn enn dem som bruker idretten til å fremme egen politisk makt og egen økonomisk vinning. De skulderklappende miljøene der den ene tjenesten er den andre verdt, så lenge det er noe å tjene på det.
Heldigvis skiller norske idrettsledere seg positivt ut. For i Norge er det lite å hente av penger og økonomisk makt, kanskje bare litt applaus og noen gode opplevelser som belønning for hardt og uegennyttig arbeid for idretten i en årrekke. Det er det ingen grunn til å misunne dem.
Rammes
Dessverre er det ikke denne typen idrettsledere som har tildelt Qatar fotball-VM i 2022, som har stukket av med milliardene under byggingen av Sotsji-OL og det kommende fotball-VM, som har beriket seg selv og nær familie ved hensynsløs utnyttelse av den goodwill idretten nyter, som har skaffet seg viktige politiske posisjoner ved å bruke idretten som startblokk, som har organisert dopingen av lovende idrettsungdommer.
Idrettens anseelse rammes mye mer alvorlig av alle de andre uheldige sidene ved virksomheten enn av en fyllekjøring på Byåsen.
Derfor bør idretten la synderne selv slite med anseelsen, ikke gi tilleggsstraff fordi idretten kan få dårlig rykte. Idrettens dårlige anseelse skyldes noe annet enn at enkeltutøvere tramper over noen streker idretten selv har linjert opp, eller i verste fall bryter samfunnets lover. Det siste bør være samfunnets ansvar, ikke idrettens.