Jeg kan egentlig ikke fordra mennesker som alltid skal være så indignert over andre menneskers atferd. Det er ulikhetene blant oss som gjør livet spennende, og vi trår alle feil iblant. Derfor ser jeg, og mange med meg, det som et sunnhetstegn når noen bryter ut av trange rom og rigide mønstre. Derfor tilgir vi dem som ikke overholder alle regler og normer like presist.
Det er menneskelig å feile, sier vi, og det er kanskje derfor vi blir så glad i noen av dem som stadig viser sine svake sider, det er noe ekte med dem. Noen av Branns mest populære har vært spillere som har gjort akkurat det, eksponert sine skyggesider, slik som for eksempel Raymond Kvisvik og Charlie Miller gjorde.
Men også Brann-supportere med stort hjerte for originaler og bohemer godtar ikke enhver ureglementær holdning. Hvis festen bare fortsetter i det uendelig, samtidig som prestasjonene blir svakere og svakere, er det slutt på tålmodigheten. Kristoffer Barmen og Marcus Pedersen har for lengst passert vår tålmodighetsgrense.
Kommentar: Stram inn, Brann!
Når laget generelt, og kanskje de nevnte spillerne spesielt, spiller så middelmådig at klubben til slutt rykker ned, burde de beveget seg med ytterst stille og forsiktige steg. Da burde deres største utskeielse vært et glass med Pepsi Max. For når man har vært med på å ydmyke en hel by, så fortjener du ikke å ta deg en fest, og definitivt ikke i arbeidstiden.
I stedet for å gå i skytteltrafikk mellom byens vannhull burde de trent som Ole Einar Bjørndalen, drukket som Rune Larsen og ellers levd som Frans av Assisi.
Hvis Barmen og Pedersen skal ha en fremtid i Brann må de lære seg – ubegripelig at de ikke allerede har gjort det – at Brann er byens stolthet. Derfor forventer vi at alle som spiller for Brann gjør sitt beste for klubben. Vi forventer at alle som tar på seg den røde trøyen bærer den med andakt. Det er en ære som er få forunt.
Branns arbeidstakere må gjerne ta seg en fest i ny og ne, men ikke når det gjelder, ikke midt i en viktig treningsperiode, ikke midt i en sesong, og definitivt ikke når det kjempes for en Tippeligaeksistens.
Hvis de ikke klarer å la det bli med det, og når de samtidig ikke lenger leverer varen – som klubben betaler dyrt for – har de strengt tatt ingenting i Brann å gjøre.
Dette bør være Barmen og Pedersens siste sjanse til å vise at de tar klubben, laget og byen på alvor.