29. mai 2009 slo Wales Estland 1–0 foran rundt 4000 tilskuere på lille Parc y Scarlet i Llanelli. Det er trolig en kamp som er glemt av de fleste – før vi tar en nærmere titt på lagoppstillingen. Blant dem som utgjorde tidenes yngste walisiske landslag, finner vi Wayne Hennessey, Chris Gunter, Aaron Ramsey, Joe Ledley, Ashley Williams, Joe Allen og Gareth Bale.

Lars Tjærnås.

Spoler vi frem til det som utvilsomt er den største dagen i walisisk fotballs historie syv år senere, den overbevisende seieren mot Belgia, finner vi de samme navnene. Nå som etablerte nøkkelspillere og stammen i laget.I mellomtiden har de vokst sammen, tapt og vunnet sammen, reist sammen og smeltet sammen. Det tar meg tilbake til et foredrag jeg var på for rundt 25 år siden.

"En gjeng kan slå alle"

Av alt det interessante den anerkjente danske idrettspsykologen Jens Hansen formidlet, satt jeg igjen med en setning:

"En gjeng kan slå alle".

Innholdet var selvsagt bredere dokumentert, men essensen var enkel. En sammensveiset enhet kan vokse til å bli noe langt større enn den enkeltes ferdigheter tilsier. Én ganger elleve blir rett og slett større enn elleve ganger én.

Kanskje er det så enkelt som at vi snakker om klisjeer eller kjerneverdier satt ut i praksis. "Vi er viktigere enn jeg". "Ingen er større enn laget".

Vi kjenner setningene, verdier vedtatt på spillemøter, gjerne hengt opp i garderoben som en påminnelse. Verdier uten verdi – hvis de forblir kun ord på en lapp. Verdier med uendelig styrke hvis de settes ut i praksis.

Kameratflokken

Islandsk TV fikk fri tilgang til det islandske landslaget under hele kvaliken. Det ble til en strålende dokumentar fra innsiden, der vi fulgte dem tett under ulike aktiviteter. Én ting var merkbart, selv uten å være blant dem: Dette var en gjeng som ikke var der av plikt, men som virkelig trivdes i hverandres selskap. Det var som å se en kameratflokk oppvokst i samme borettslag.

Slik så det ut da Island sikret en svært overraskende seier over Østerrike. Nå kan det bli flere overraskelser, tror Lars Tjærnås. Foto: Martin Meissner, AP

Etter å ha sett det, var forbauselsen over det de senere presterte i Frankrike litt mindre for undertegnede – og sikkert mange andre.Kanskje er trivsel en av de mest undervurderte faktorene hos et lag der vi snakker om dødballstyrke, soneforsvar og flate forsvarsledd. En garderobe uten klikker, med et lag av kamerater, kan være trumfkortet mot mye av det.

Har tydelige ledere

Det er selvsagt ikke nok. Selv et lag uten klikker har ledere i gruppen. Tydelige ledere, som står frem når det er behov. Det er neppe vanskelig å se for seg Wales-kaptein Ashley Williams som en slik. Bildene der han samlet hele troppen etter tapet mot England og med et svært tydelig kroppsspråk formidlet av vi ser fremover er ikoniske.

Ganske selvsagt vil Gareth Bales røst bli lyttet litt ekstra til, fordi han er den han er og presterer det han gjør. Men: Dette er etter alt å dømme en rolledeling akseptert av alle, og utøvd med klokskap av lederne selv.

Kombinert med det vi kan kalle grunnmur, gir det mye av bakgrunnen for de mange overraskelsene vi har sett dette året.

Grunnmur er de tingene som er lettest å gjøre noe med i fotball, men som noen likevel er flinkere til enn alle andre.

Løpskraft. Løpe minst like mye, og aller helst litt smartere enn motstander

Duellstyrke. Det laget som vinner flest duller vinner kampen. Den gamle sannheten er ingen fasit, men fjernt fra uten verdi.

Tydelig spillestil. Kjent og akseptert av alle, lett å forstå.

At lagmoral og kameratskap alene ikke er nok til å klare alt så vi da Island ble utspilt av Frankrike. Du kan imidlertid male over svært mange mangler med å trives sammen.

Kanskje mange nok til at Wales også tar det neste steget – til Paris.