Det er ikke bare sportslig Brann befinner seg i bunnsjiktet. Driften av klubben er så skakkjørt at Brann lever på nåde, og ene og alene kan takke Trond Mohn for at de fortsatt puster og ånder. Uten Branns største velgjører har klubben verket kunnet styrke stallen i august, eller levd som den lenge har gjort. Et underskudd i første halvår på 15,1 millioner kroner, sier alt om hvor mye Brann har bommet. Utenfor banen.
Det var flere av oss som sperret øynene opp da Brann før sesongen kalkulerte med et gjennomsnittsbesøk på 13.333 tilskuere. Året før var det tilsvarende tallet 11.302, og når en vet at publikumsbesøket har falt jevnlig hvert år siden gullsesongen 2007 da 17.225 tilskuere i snitt så Branns hjemmekamper, så er det nesten uforståelig at Brann plutselig trodde trenden skulle snu. Og ikke helt ubetydelig heller.
Knapt til å tro
Det at en svensk trener med suksess kom inn dørene i desember, må ha fått flere i klubben til å tro på julenissen. I fotball er suksess en faktor som er variabel fra kamp til kamp, uke til uke, og sesong etter sesong. En kan ikke vedta sportslig fremgang rundt styrebordet, og etter mange sesonger hvor norske klubber etter hvert er blitt nødt til å sette tæring etter næring, så er Branns elleville tro på en solid publikumsøkning, knapt til å tro.
En del kritikk ble rettet mot tidligere styreleder Lars Moldestad og hans nøkternhet med tanke på å gi gass og satse for fullt mot sportslig suksess. Den tidligere Brann-spilleren holdt hele tiden igjen, og har i ettertid fått velfortjent ros for at han ikke brukte penger han ikke hadde. Den lærdommen har ikke hans etterfølgere tatt til etterretning.
Nå er det kredittkortpolitikken som har rådet på Stadion. En kan sette spørsmålstegn ved hvordan administrasjonen har forvaltet pengene, og hvorfor inntektene på flere områder har sviktet, men til syvende og sist er det styreleder Rolf Barmen og hans kolleger i Brann-styret som er ansvarlig for det som skjer i klubben.
Enten har de hatt en naiv tro på at den svake sportslige trenden snart ville snu, og gi klubben økte inntekter, eller så har de ikke vært påpasselige nok med å gripe inn når inntektene ikke sto i stil med utgiftene. Noen sentrale personer på Stadion kan umulig ha fulgt godt nok med i timen når de ansetter en arrangementsansvarlig i mars, og står i ferd med å sparke samme mann i oktober.
Livet uten Mohn
Det er en menneskelig belastning som de fleste skulle ønske de aldri ble utsatt for. Og for Brann sitt rykte og fremtid er det også et signal til dyktige mennesker om at de bør tenke seg om to ganger før de sier ja til en jobb i Sportsklubben.
Branns ve og vel ligger i dag i hendene til Trond Mohn. Ikke har han bare alene dekket Branns store underskudd, han har også bidratt til at et nedrykkingstruet Brann-lag kunne forsterke stallen i sommer. Brann ligger under nedrykksstreken, og de fleste kan tenke seg at situasjonen sannsynligvis hadde sett langt verre ut om ikke Azar Karadas og Marcus Pedersen ble kjøpt i august.
Samtidig som at Brann og Bergen må takke Trond Mohn for hans bidrag, så må klubben på et eller annet tidspunkt ta stilling til konsekvensene av at Mohn-pengekranen en dag stenges. Når det skjer vet ingen, men jo tidligere Brann forbereder seg på en hverdag uten Mohns bidrag, jo før har Brann muligheten til å drive klubben på en sunn og fornuftig måte.
Inntil videre får vi alle sende julekort til Trond Mohn. Og håpe at Brann-ledelsen innser alvoret og handler som følge av kunnskap og realisme — ikke tro.