Skal den nedturen aldri ta slutt? Vi snakker om SK Brann her, en av Norges største klubber, en av Norges mest ressusrsterke klubber, laget som representerer Norges nest største by – og så er det dette vi får servert, nok en gang, på nivå to: Svakt spill, middelmådige resultater og knuste drømmer!

Doddo synes tilværelsen som Brann-supporter er tøff for tiden.

At Brann ikke klarer å slå lille Åsane på hjemmebane foran 13.500 mennesker, forteller alt om hvor ille dette er. I en vanlig fotballverden skulle de aldri møtt hverandre, og hvis så hadde skjedd, kanskje i en cupkamp, skulle Brann feid over dem, og det for halv maskin. Det hadde aldri vært tvil om hvilket lag som var best.

Ingen ideell verden, dette er Bergen

Men slik er det ikke, dette er ingen ideell verden, dette er Bergen. Vi er ikke nærheten av scenarioet som Oslo, Trondheim og Stavanger tar som den største selvfølge. Vålerenga, Rosenborg og Viking spiller på nivå én, og de blir ikke jevnlig latterligjort av små bydelsklubber.

I stedet hører jeg etter kamp Åsane-spillere uttrykke skuffelse over at det ikke ble tre poeng på dem.

Nærmere bunnen kommer vi ikke.

Skuffelsen over Branns prestasjon og resultatet i den nittende serierunde av Obos-ligaen er enorm.

Hvis vi får en stakket stund glemmer at Brann har et King Kong-budsjett i forhold til Åsanes Mikke Mus-budsjett, så hadde kampen noen få lyspunkter, det vil si resultatet hadde et lyspunkt. Brann unngår igjen å tape, og de holder dermed tredjeplassen intakt. Selv om opprykksdrømmen blir stadig mer utydelig, så er det fortsatt håp.

Men når det gjelder prestasjonen til Brann, det vi måtte overvære av spill og samhandling, bevegelse og fart, pasninger og presisjon, er det bare å legge seg ned og grine. Det «byens stolthet» ga sine trofaste supportere var så hjelpeløst, så ynkelige og tafatt at det strengt tatt ikke skulle vært lov.

Vålerenga, Rosenborg og Viking spiller på nivå én, og de blir ikke jevnlig latterligjort av små bydelsklubber.

Fra middelmådig til elendig

Uten Pedersen eller Orlov på topp, og uten Haugen eller Barmen på midtbanen, og uten kaptein Demidov i forsvar, gikk Brann fra å være middelmådige til å bli elendige. Det var lite eller ingenting som fungeret. De som ikke trenger å gjemme seg lengst inne i skammekroken er Eirik Birkelund, Ruben Kristiansen og Erik Huseklepp. De bidro med et og annet, ikke minst mål.

Hvis vi får en stakket stund glemmer at Brann har et King Kong— budsjett i forhold til Åsanes Mikke Mus-budsjett, så hadde kampen noen få lyspunkter.

Når det gjelder sistnevnte, Erik Huseklepp, ble han av uforstålige årsaker byttet ut. Når han endelig puttet igjen, når vi så tegn på spilleglede og selvtillit, ble han tatt av banen. Jeg har vært enig med Lars Arne Nilsen i det meste etter at han ble ansatt i Brann, men det valget var på alle mulige måter feil. Den vesle selvtilliten Huseklepp hadde opparbeidet seg forsvant utover sidelinjen, og de som burde vært byttet ut fortsatt med å bidra med ingenting.

Nilsen har mye å ta tak før mandagens kamp med Sogndal. En av dem han bør vekke opp av dvalen er sin egen sønn. Vi forventer så uendelig mye mer, også av ham.

Vadim Demidov var dypt savnet. Måtte han bli klar til mandagens kamp, med ham på laget er det håp om poeng.

BALLSPARK-PODCAST: