MAGNAT CENTER, SKØYEN: Til uken spiller Norges tenniskomet sin største turnering så langt i karrièren. I den kinesiske ATP250-turneringen Chengdu Open kan han møte verdens tiende beste spiller, Dominic Thiem fra Østerrike.

— Aldri om du slår meg 6-0, 6-0!

— Jo, det gjør deg. Vi spiller en kamp på grus til våren.

— Det kan jeg vedde på at du ikke gjør. Tusen spenn, det er greit. Resten av livet, du kommer aldri til å slå meg 6-0, 6-0!

Far og sønn Ruud tar hverandre i hånden. Veddemålet er inngått. Pappa Christian hevder at han ikke har tapt med slike sifre siden han var ti år.

— Og nå kommer lillegutt og gjør det, sier Casper og ler.

Det er gått noen år siden Norges til nå beste tennisspiller innså at sønnen var blitt bedre enn ham, men å tape en kamp uten å vinne et eneste game? Fortsatt utenkelig for mannen som for alvor ble kjent i Idretts-Norge da han spilte mot Boris Becker i 1992-OL.

Nå er det Casper som har vekket interessen til norske sportsidioter. Som en rakett har han fløyet oppover verdensrankingen det siste året. 17-åringen regnes nå som nummer 260 i verden, bemerkelsesverdig bra alderen tatt i betraktning.

For ham er det helt naturlig å si at han vil bli verdens beste.

— Ja, selvfølgelig. Jeg vet at det er en veldig tøff vei opp dit, ingen blir verdens beste uten hardt arbeid eller bare på flaks. Men om du ikke drømmer stort, så kommer du heller ikke til å få til noe. Hvis målet er å bli topp hundre, så tror jeg ikke man har så stor sjanse til å bli nummer én.

BAKGRUNN:

casper ruud sitat.jpg

Generasjonsforskjellen

Den holdningen imponerer faren, som synes sønnen er tøff som har satt seg så høye mål. Selv var Christian Ruud på sitt beste ranket som nummer 39 i verden.

— Jeg tror det er viktig å sikte høyt, jeg var kanskje for beskjeden da jeg holdt på, sier han.

Ønsket om å bli proff var også sterkt for ham, men han er usikker på om han virkelig hadde troen på at han kunne bli topp 10 i verden. I stedet for å nullstille og sikte høyere da det gikk bra, ble han kanskje for fornøyd med prestasjonene noen ganger.

Styrketrening er en viktig del av hverdagen til Casper Ruud. Foto: Olav Olsen

Selv hadde han ingen norske spillere å måle seg med og strekke seg etter. Han var rett og slett usikker på om det var mulig for en nordmann å bli veldig god i tennis. Sønnen tenker annerledes.— Jeg tror han er litt cocky og tenker at fatter'n skal jeg i hvert fall slå, det kan vel ikke være så vanskelig, sier han om sønnen som de neste fem ukene spiller i Kina, Marokko, Chile og Peru. De to tilhører dessuten to ulike generasjoner.

— Jeg tror dagens ungdom er mer breiale og cocky og liker å prate med store ord. Det er bra, du må ha selvtillit for å nå opp i alle bransjer. Det synes jeg han har.

En ung gutt med en drøm

Casper mener troen på at det selv for en nordmann er mulig å bli best er viktig å ha med seg. For selv om det skulle føre til at noen mener at han virker overlegen eller cocky, så er ikke det hans intensjon.

— Jeg er bare en ung gutt med en drøm, og er ikke redd for å si at jeg har lyst til å bli det. Det hadde vært noe annet om jeg sa at jeg blir verdens beste uansett. Jeg vet det blir tøft, men jeg har i alle fall lyst til å gi det et forsøk og gjøre den jobben som trengs.

Den innstillingen angrer pappa på at han ikke hadde selv. For selv om han mener han gjorde mye riktig og trente bra, så burde han vært tøffere med seg selv på det mentale.

— Jeg burde sagt at «nummer 39 i verden er ikke så veldig bra, du skal bli topp 10».

BAKGRUNN:

casper ruud sitat 2.jpg

Må bli mer sulten

17-åringen sier at han ikke har hatt noen ekstremt tunge perioder i karrièren så langt, stunder hvor han har vurdert å slutte med alt som har med racket og ball å gjøre.

Han prøver i så stor grad å holde de negative tankene unna.

— Men det er klart det er noen uker hvor det er tungt, og jeg tenker «kommer jeg virkelig til å klare det, er sjansene egentlig så gode?». Men så er det uker igjen som turneringen i Sevilla, som gir deg veldig selvtillit og får deg til å tenke at «dette kommer til å gå fint», sier han.

I den spanske byen vant han en såkalt ATP Challenger-turnering på aller først forsøk. Medieoppslagene om «den norske tennissensasjonen» ble mange. På veien mot finalen slo han blant annet Iñigo Cervantes, som da var ranket som nummer 75 i verden. Slike opplevelser gjør det enklere å gyve løs på det harde arbeidet som må til.

Gjennom hele karrièren har de gode resultatene kommet regelmessig og jevnt, noe som hjelper på selvtilliten og motivasjonen. Likevel er han klar på at det ikke nytter å være fornøyd med å ha kommet hvor han er nå.

— Det er nå «det ekte» starter. Det er når jeg er kommet hit at det virkelig gjelder og at jeg må legge ned det ordentlige arbeidet. Jeg må bare være enda mer sulten, sier Ruud.

Han har fortsatt 259 plasser å klatre på verdensrankingen.

En ekte fotballegende gjester Aftenpodden Sport. Vi snakker om Rooneys fall, kvinnelandslagets fremtid og en 19 år lang karriere: