Da Rosenborg slo Aalesund i seriekamp på Lerkendal var det med sju spillere i startoppstillingen, som har annet pass enn det norske. Spilleren som kom inn og avgjorde kampen til trøndernes fordel var dansk.

Engelske fotballsupportere er sulteforet på engelske fotballtalenter. Eller rettere sagt, de er sulteforet på å få se engelske talenter som får spilletid i klubbene sine. Forrige sesong var drøyt 30 prosent av spillerne som bekledde rollene i Premier League engelske. Cirka fire av elleve spillere.

Er det da noe rart at det engelske fotballandslaget aldri innfrir de urealistiske forventningene man tillegger dem, både her hjemme og der borte?

Sluttproduktet for hvor godt en nasjon bedriver spillerutvikling og spillerforedling er landslagene. Man kan ikke forvente et godt landslag når de hjemlige klubbene prioriterer utenlandske spillere, både med tanke på spilletid og roller i laget. Ingen blir bedre av å sitte på innbytterbenken. De råtner som regel på rot. Og stagnerer. I den forrige Drillo-epoken hadde vi «våre beste menn» i sentrale posisjoner, i sterke klubblag. Resultatene på landslaget kunne knyttes opp mot sterke prestasjoner i de klubbene de spilte for. Ting henger sammen.

Egenutviklede talenter

Spania har dominert landslagsfotballen siden EM-gullet i 2008. Og Tyskland, sammen Spania og Brasil vil være i favorittsjiktet til VM i Brasil. Fellesnevneren for alle tre nasjonene er mye spilletid for egne utviklede talenter. Av ulike grunner selvsagt, noen økonomisk betinget, som i La Liga, men de får mye spilletid. Er de gode nok er de gamle nok.

England vant VM i fotball på hjemmebane i 1966. Omdiskutert sådan fordi Geoff Hursts tredje mål nok aldri var over mållinjen. Etter det har England, stor sett, aldri vært i nærheten av å vinne noe som helst.

Annet enn gullmedaljen for de største og mest urealistiske forventningene.

Fjerdeplassen fra VM i Italia og bronsen fra EM på hjemmebane i 1996 er medregnet. Uten at det blir noe mer imponerende av den grunn.

Engelsk toppscorer sist i 99/2000

De tre siste mesterskapene i VM og EM har gitt England fire kvartfinaler, en 13. plass og en sofaplass. Trenden er ned. Selv om pengene flommer i strie strømmer gjennom klubbhusene på den egendefinerte balløya. Eller det er kanskje derfor de ikke er bedre enn de er, på grunn av alle pengene? Den siste engelske toppscoreren i Premier League var Kevin Phillips. Tilbake til sesongen 99/2000. Det engelske landslaget trenger engelske storscorere. Som det norske landslaget trenger norske storscorere. Da må potensielle storscorere få mye spilletid.

Etter at de store pengene — skapt av vanvittige tv-avtaler - ble en del av Premier League, har landslaget til England vært som bilene på Østlandet - angrepet av rust. Ikke av samme grunn som bilene, saltingen, men fordi store penger gir anledning til kjøp og quick fix.

Bunnen ble nådd i 2008, da ble det utløst en nasjonal fotballdepresjon fordi fotballens vugge (mener de selv ihvertfall) måtte se mesterskapet fra sofaen. Kloke hoder i det engelske fotballforbundet (FA) var entydige i sine konklusjoner, det gagnet ikke den engelske fotballutviklingen med alle spillerimportene. Gode spillere som hevet nivået ja, men ikke alle de mer eller mindre tilfeldige kjøpene av spillere, som slettes ikke var/er bedre enn deres egne talenter.

Kjøpsparole

Nå er de på gang igjen. Kjøp, kjøp, kjøp og atter kjøp har vært sommerens parole. Noen klubber har snart spillertropper til å spille det dobbelte antall kamper per sesong, mens for andre lags supportere er det en kollektiv depresjon for at det innkjøpstørken er total. Eller en manglende vilje til å være med på kjøpsfesten. Velg det du selv liker. Kanskje den gyldne middelvei er svaret?

Manchester City har, som vanlig, brukt mye penger på spillerkjøp. Chelsea også, mens Tottenham har vært uvanlig kjøpskåte til dem å være og tidlig reinvestert pengene de nok tidlig visste de ville få for Gareth Bale. Liverpool har også vært svært aktive på overgangsmarkedet. De er desperate etter en topp fire-plassering. Fordi de savner Champions League-hymnen. Og pengene det generer.

Busslass i Sunderland

Er det noen som tror på mer spilletid for engelske talenter, når man ser innkjøpslisten inneholde navn som Willian, Sakho, Schürrle, Eto'o, Fernandinho, Negredo, Jovetic, Van Vinkel, Lamela, Soldado, Paulinho, Eriksen, Capoue, Chadli og Aspas, blant mange mange andre, og de kommer på toppen av mange utenlandske spillere før dem?

Selv en klubb som Southampton har kjøpt spillere til langt over 300 millioner NOK, på tre ikke-engelske spillere, og Sunderland har kjøpt ett solid busslass, hvorav de aller fleste har annet pass enn det engelske.

Kortsiktighet er blitt stikkordet, for de aller fleste som har tilgang til penger. Kortsiktighet og quick fix. Få våger å stå i mot og tenke langsiktighet, som inkluderer bruk av egne talenter. Talenter som nødvendigvis trenger noe tid på å utvikle - og tilpasse talentet - til nivået. Eller det kan gå kjapt. Om de får tillitt. Hvem glemmer den tidligere Liverpool-legenden Alan Hansens uttalelse etter første kamp av 1995/96 sesongen, «du vinner ingenting med guttunger», om unguttene Scholes, Butt, Beckham og Neville-brødrene Gary og Phil. Sesongen endte i seriegull. Fordi en sta, egen og historisk manager tok sjansen, viste dem tillit og ga dem ansvar.

Internasjonale Internazionale

Tidene har definitivt endret seg, fra Celtic i 1967 ble Storbritanias første vinner av serievinnercupen, med et lag utelukkende av lokale spillere. Alle elleve spillere var oppvokst innen en radius mindre enn 50 kilometer fra sin egen hjemmebane.

Da Chelsea vant det samme trofeet i München i 2012, var det med 4 av 13 spillere fra England. Én av dem kom til klubben som tenåring, Bertrand, og det var 8 forskjellige nasjonaliteter som representerte London-klubben denne kvelden. Da Mourinho og Inter vant i 2010, var det uten en eneste italiener i startoppstillingen. Dette kan kanskje leses av landslagsresultatene - både til England og Italia - de siste sesongene.

I motsatt ende av skalaen har vi Barcelona, som i 2011 vant med sju spanske spillere, de fleste egenproduserte, og som i tillegg utgjør stammen hos den regjerende EM- og VM-mesteren, Spania.

Alt henger sammen. Tror jeg.

Og enn så lenge, England er definitivt, ikke i mine øyne, en av favorittene til neste års VM-sluttspill. Det er ikke engang sikkert at de kommer dit. Til det er det alt for mye penger i den engelske klubbfotballen, som igjen avler kortsiktighet, som betyr kjøp, og mindre fokus på humankapitalen, utvikling av egne talenter og langsiktighet.

Ikke tryllekunstnere

De fleste av talentene vil dessverre råtne på rot. Og ingen vil få svar på hvor gode de kunne blitt. Om de hadde fått spilt 25-30 kamper av de 45-50 klubben spiller per sesong.

Alt dette er selvsagt overførtbart også her på «bjerget». Hvor mange egenutviklede Rosenborg-spillere skal prøve å skyte Norge til Brasil i 2014? Rosenborg som bruker i særklasse mest penger på å vinne tilbake seriegullet denne høsten.

Jeg slutter der jeg startet, da Rosenborg beseiret Aalesund var det med 7 spillere med ikke-norsk pass. Og en dansk matcvinner. Som landlagstreneren i Danmark, kanskje har mer grunn til å være fornøyd med enn Drillo. Den samme Drillo har forøvrig ikke tilgang på noen spisser som skårer mye mål eller spiller nok førstelagsfotball.

Drillo og Roy Hodgson er dyktige fagfolk, men tryllekunstnere er de ikke. De er helt prisgitt at klubbene utvikler gode nok spillere. Hvor bra eller dårlig en slik jobb gjøres, kan leses av landslagenes resultater. Som det kunne gjøres i den beste norske landslagsperioden.

Før pengene ble det viktigste og eneste saliggjørende middel for å bli god. Fordi noen lever i troen på at sånn er det. Opplest og vedtatt. Synd, men sant.

Respekt, både på det grønne gresset og bak tastaturet.

Sportslig hilsen Roar