VITENSPORTEN: Forekomsten av livsstilssykdommer øker og står i dag for 90 prosent av den totale sykdomsbyrden i Norge. En aktiv livsstil forebygger livsstilssykdommer, men over halvparten av ungdommene våre og majoriteten av oss voksne oppfyller ikke minsteanbefalingene for fysisk aktivitet. Norsk inaktivitet er beregnet til å koste omtrent 239 milliarder hvert år.
Nyere forskning avdekker et sterkere dose-respons-forhold mellom fysisk aktivitet og helse enn vi tidligere har observert. All bevegelse teller. Når vi reiser oss opp og begynner å gå, reduseres blodtrykket, kolesterolet påvirkes positivt og blodsukkerreguleringen forbedres. Langsiktige effekter inkluderer redusert risiko for type 2-diabetes, hjerte- og karsykdom, noen typer kreft, tidlig død samt bedre psykisk helse. Likevel er fysisk aktivitet et underutnyttet folkehelsetiltak – vi må forebygge mer for å behandle mindre.
Vi vet det godt og har hørt det før – vi bør bevege oss mer. Men hvorfor er det så vanskelig å endre sine vaner på en varig måte? Atferdsendring er komplisert og tar lang tid. For deg og meg er viktige suksessfaktorer at vi finner noe vi liker å drive med og noen vi kan gjøre det sammen med – og at vi ikke overdriver med tanke på mengde eller ambisjonsnivå. Men det er også et stort behov for å prioritere større og mer inngripende strukturelle tiltak på systemnivå for å legge til rette for en mer aktiv hverdag for alle – uansett alder, sosial status eller funksjonsnivå.
Dette må til om vi skal påvirke framtidas folkehelse positivt. Hva slags tiltak vil være en fysisk aktivitetsvariant av røykeloven – et av nyere tids mest suksessfulle folkehelsetiltak? Det er nok ikke ett tiltak som alene vil kunne øke aktivitetsnivået i en hel befolkning, og vi må i større grad enn i dag arbeide på tvers av sektorer for å skape et aktivitetsvennlig samfunn med et livsløpsperspektiv for øyet – fra de aller minste til de aller eldste. Eksempler på arenaer hvor man kan sette inn aktivitetstiltak:
Barnehage og skole – stort sett alle barn går i barnehage og skole, som ofte blir framhevet som gode arenaer for populasjonsrettet initiativer for å øke alle barns fysiske aktivitetsnivå og bevegelsesglede. Gode vaner etableres tidlig og barn bør være fysisk aktive hver dag. Tiltak i skolen øker aktivitetsnivået i skoletida og studier indikerer at for eksempel fysisk aktivitet på skolen ikke går utover elevenes læring – i noen tilfeller tvert imot.
Fritid – for mange barn og unge er idrettslagene en sentral arena. Ni av ti har vært medlemmer i idrettslag. Frafallet er dog betydelig i ungdomstida og mange står utenfor den organiserte idretten, blant annet på grunn av høye utgifter til utstyr og treningsavgifter. Det er flest ungdommer fra høyere samfunnslag som fortsetter med idrett. Det er også indikasjoner på at tidlig spesialisering i barne- og ungdomsidrett fører til økt frafall i bredden.
Mange barn og unge foretrekker egenorganisert fysisk aktivitet. Her skiller den egenorganiserte delen seg fra den organiserte, fordi konkurranseaspektet ofte tones ned og det er mindre behov for en trener – man er mer opptatt av å skape energi, flyt, nye erfaringer, ny læring og ny kunnskap. Tilrettelegging for egenorganisert aktivitet bør vektlegges, og ungdommer som faller utenom den organiserte idretten kan nås ved eksempelvis fritidsklubber hvor man kan låne utstyr, få hjelp og forsøke seg på ulike aktivitetsformer i et trygt sosialt miljø. Idrett og fysisk aktivitet må være for alle – for alle samfunnslag og ambisjonsnivå.
Transport – alle har reisevei. Under fem prosent av alle reiser gjennomføres ved å sykle eller gå. Det er et stort potensial i å erstatte korte bilreiser med aktiv transport – som sykling eller gange – 25 prosent av alle bilreiser er under 3 kilometer. Nytten av nye gang- og sykkelveier er beregnet til minst 4–5 ganger større enn kostnadene. For mange kan aktiv transport være en mulighet for fysisk aktivitet, men vi må gjøre det til et så attraktivt alternativ som mulig, for flest mulig.
Nærmiljø – den vanligste fysiske aktiviteten i alle aldersgrupper er gåing. Gå-vennlige nærmiljøer er derfor ikke kun viktig i et helsefremmende perspektiv, men kan også bidra til å utligne sosial ulikhet i helse. Med økt urbanisering og fortetting er gå- og aktivitetsvennlige arealer og bevaring av grønne rekreasjonsområder under press (lekeområder, nærnatur, parker, grøntområder og stier nær der folk bor) og trekkes fram som sentralt i handlingsplanen for fysisk aktivitet.
Trening som medisin – trenbarheten har vi med oss hele livet, og eldre opplever nesten like stor framgang som yngre. Eldre som trener blir sterkere, får bedre balanse, færre lårhalsbrudd og klarer seg bedre i hverdagen. Trening som medisin er bærekraftig folkehelsepolitikk – eksempelvis viser økonomiske analyser at fallforebyggende treningsprogrammer for eldre er en meget god investering. Fysisk aktivitet bør være en integrert del i forebygging og behandlingen av sykdommer og være på dagsordenen til alle i primærhelsetjenesten.
Regelmessig fysisk aktivitet er en forebyggende og behandlende medisin som kan tas av alle, uten bivirkninger. Vi vil blant annet stå lenger i arbeid, være selvhjulpne lenger og behovet for helse- og omsorgstjenester vil bli redusert. Videre er fysisk aktivitet bærekraftig – aktiv transport er et godt eksempel på det. Om det legges til rette for et mer aktivitetsvennlig samfunn for alle, kan det bidra til å utjevne sosiale forskjeller i helse.
Oppsummert vil investering i tiltak for aktive liv være en god samfunnsøkonomisk prioritering.
