FALUN: Det blåste digre, hvite snøkrystaller inn på Lugnet skistadion på VMs avslutningsdag. Femmila i saltet djupsnø ble en parodi. Petter Northugs spurt var som den pleier å være, men trugeføret var mot normalt.

Bertil Valderhaug er redaktør for 100% Sport-samarbeidet og Aftenpostens kommentator under VM i Falun. Foto: MARTIN SLOTTEMO LYNGSTAD

I Falun har vi sett skiløpere på kunstnø og publikum på bar bakke i grønn skog utenfor løypa.Norske maktdemonstrasjoner dag etter dag. Et folkehav av jublende fans inne på stadion, ute i løypene og i hoppbakken. Skisport på sitt aller beste, mest intense og mest underholdende.

Og til slutt en klassisk femmilsspurt av langrennskongen.

Her kommer vinter’n, eller?

Alt dette har gått sin seiersgang på TV. Men bak glansbildene skjuler det seg en fare. Noe som er mye mer truende enn suverene norske skiløpere.

Den dreier seg om varmegrader og brun-grått skiterreng.

Om vinteren, den kalde fine tida, som i altfor lange perioder glimrer med sitt fravær.

Om barn som på sikt kanskje må kjøres til fjells for å få snø under skiene.

Om faren for at den yngre garde heller velger andre idretter fordi ski-forholdene er for ustabile.

Et kunstig glansbilde

Bortsett fra søndag og da jentene ble smurt bort under tirsdagens 10 km, har det vært mer høst og vår enn vinter i Falun. Dette er altså det samme stedet som arrangerte VM i 1993. Da var det et vinterparadis med sol og kuldegrader.

Falun ligger 163 meter over havet. Beregninger viser at områder som i dag ligger i grenseland for å få snø, vil få mindre hvit hjelp fra himmelen og mer regn fremover. Klimaforskerne spår at snøen bare vil komme i det virkelige høyfjellet.

Tidligere i vinter er verdenscuprenn reddet med et nødskrik. På vintersportsstedet Oberstdorf var det før jul bar mark. Slik er det mange andre steder også. Skitne løyper med kunstsnø omkranses av brunt terreng.

I Oslo var det ikke snø før jul. I Trondheim har det lenge vært mildt. Der berges skiføret av kunstsnøen i Granåsen.

VM i Trondheim

Et verdensmesterskap i Trondheim kan i så måte bli en reddende engel for skisporten. Ikke selve mesterskapet, men det som planlegges i forkant og etterkant. Trønderne har en plan som gjør det verd å bruke 800 millioner kroner på en 11 dager lang fest.

Forskere fra NTNU og Sintef blir sentrale i kampen for å få VM. De har i samarbeid med Norges Skiforbund og Trondheims VM-komité mål om å lage snø i plussgrader på en klimanøytral og miljøvennlig måte.

Lurt tenkt. VM skal gi en varig, teknologisk gevinst.

VM ble avsluttet med Petter Northugs femmilsgull. Foto: MARTIN SLOTTEMO LYNGSTAD

Kampen om å få VM i 2021 vil stå mellom Trondheim og Oberstdorf. Den er nok Trondheim dømt til å tape. Ikke fordi Trondheim er det dårligste valget, men fordi skisporten ikke skal bli en taper i Tyskland.Hopp og kombinert er populært i Tyskland, men langrenn uten sterke mellomeuropeere og tyskere er kritisk for FIS.

Da vil et VM på tysk grunn fungere som en interessevekker. Som det var da «Der Axel» Teichmann og Tobias Angerer kjempet i toppen da de sist arrangerte VM i 2005. Den gangen kokte det på tribunene. Sponsorene lot seg friste og TV-tallene var gode. Sannsynligvis blir det slik i 2021 også.

Den norske gulloppskriften

Så får Norge heller bare vente i to år til, men det gjør ingenting. Det viktigste er at forskningsarbeidet settes i gang. Et VM vil gi mange andre positive effekter også.

Fremveksten av nye skitalenter i de bynære områdene er et must. De dårlige vintrene på 90-tallet ga et rekrutteringsfall, men oppturen kom.

I år er det 2880 frivillige årsverk i 1150 norske skiklubber. Dugnadsånden og rekrutteringen er grunnfjellet i det norske ski-eventyret.

Resten dreier seg om inngrodd vinnerkultur og evnen til å hente ut det beste når det gjelder som mest.

Som Johaug, Northug og resten av gjengen gjorde de 11 dagene her i Falun.

Med 11 gull, fire sølv og fem bronsemedaljer ble det tidenes VM for Norge.