Jeg kan ikke påberope meg noen fotballekspertrollle, men etter en sesongåpning som ikke har innfridd, har jeg gjort meg noen betrakninger som tilskuer. Det lugger for laget mitt. Dessverre. Molde-maskineriet som vi har vært vant til å se de siste årene, er ikke like overlegent som før. Iallefall ikke på bortebane.

Tommy greier ikke dette alene

Den lekre klikk-klakk-fotballen viser seg bare glimtvis. Noe mangler. Vi er ikke lenger Norge beste lag. Vi er i dag nummer fem, og det er et faktum.

Tommy Høiland i duell med Starts Alex DeJohn på Aker stadion. Foto: NTB Scanpix

Det var en nytelse å se Tommy Høiland sin råskap og djervhet i hjemmekampen mot Start forrige søndag. Det lyste innsats av hele karen. Glød, vilje, innsats, løpsvillighet og glede. Jeg tror at Molde vant mye på grunn av Tommy denne dagen. Hans vinnervilje smittet over på spillerne. Sett i ettertid var ikke Start spesielt gode, og vi vant på en halvgod dag. Men det er lett å gjemme seg bak resultatet. Tommy har sittet på benken, han har fått beskjed om at han er tredjevalget. Han har ventet på sin sjanse, vært sulten på å vise seg frem. Han vet at et landsslagsuttak lurer i det fjerne. Det er motivasjon til tusan for han.

Men Tommy kan ikke greie dette alene. Han trenger hele laget med seg i denne jobben. Hver eneste kamp! Bare glimtvis ser jeg 11 menn vise råskapen og attituden som Molde har vært kjent for. Må vi erkjenne at vi har mistet litt av magien vår?

Ikke villmenn lenger

Så kan vi si hva vi vil om gress, ikke gress, skadesituasjon, rullering av lag eller taktikk vi "bezzerwizzerne". Det har slått meg at spillerne ikke lenger springer villmann over banen for å juble når lagkameraten scorer, de går ikke like energisk inn i duellene som tidligere, det er flere gulkort enn tidligere, de gir ikke 110 prosent på et løp eller jobber like iherdig for å vinne tilbake et balltap. Og uansett offside eller ikke, så spiller laget mitt til fløyta går, eller?

Vegard Forren ser tomt ut i luften. Er det poeng han ser etter? Her fra 2-1-tapet for Viking. Da han ble plassert på benken. Foto: NTB Scanpix

Jeg savner de sulte blikkene fra i fjor. De som forteller meg at det ordner seg. De blikkene som gjør at jeg er rolig og innerst i hjertet vet at vi kommer til å vinne kampen. Selv om vi ligger under med et mål. Vi som sitter på tribunen leter alltid etter slike tegn. Vi leser spillernes kroppsspråk, hva de mener og hvem sin feil de synes det var da markeringen glapp og målet kom imot. Men vi vil alltid støtte et ærlig og iherdig forsøk fra spillerne på banen, for troa har vi alltid med oss.

I motgang sniker tvilen seg inn

Vi har ikke lyst å gi rom for tvil i fotballby nummer én. For i motgang sniker tvilen seg inn. Sannsynligvis ikke bare hos oss som er publikum. Derfor står Skullerud og hans menn overfor ei krevende oppgave som motivator og coach. Vi kan ikke hvile på prestasjonen fra i fjor eller hjemmekampen mot Start. Det er andre dimensjoner i sving i år.

Molde, anført av sin Tommy, må finne riktig sti og veien ut av en serieåpning som ikke har vært helt som forventet.

Alle påberoper seg å ha blitt bedre spillere. Men noen blir leid ut, andre ønsker seg til England. Molde er opplagt plassen å være for fotballspillere som vil bli gode. Dette er den profesjonelle fotballklubben der utlandet er neste stoppested. Men vent litt. Hva må til før neste stoppested? Triumfer. Sammen. Som et lag. Vi har ikke blitt et bedre lag i år. Prestasjonene har svingt voldsomt. Det er et mentalt bakteppe her som vi må få taket på først. Først da kan vi fortsette å kalle oss Norges beste lag.

Ydmykheten må tilbake

Skal MFK nå sine mål i år, må vi alle tilbake til en mer ydmyk innstilling. Vi var Norges beste lag i fjor. Nå er vi Norges 5. beste lag. Vi skal ut i Europa, det er klubbens klare målsetning, men da må vi finne frem vinnerskallene våre. Når målet er Europa, så holder sannsynligvis ikke dagens prestasjoner. Dessverre. Vi kan ikke hvile på gamle prestasjoner.

Her er det bare en vei ut. Vi må nullstille oss til hver eneste kamp. Løpe sammen. For hverandre. Frem med kassa, opp med blikket. Være ydmyk, men aldri redd for å tape. Dette ser vi på tribunen, dette ser de på benken og dette ser alle de unge fotballspillerne som hver eneste kamp går på stadion for å se de blå-hvite vinne kamper. Dette får oss til å tro.

Tigerblikket til Tommy må smitte. Tigerblikket til Tommy må bli veien videre. Vi på tribunen vil se råskap, entusiasme, energi og glød. Uansett! Vi tåler å tape, vi tåler å vinne fordi vi gjør det sammen og fordi blikket er festet på målet der fremme. Nye triumfer.