Etter å ha ligget under to ganger, etter rødt kort, etter straffesparkkonkurranse — der to Brann-spillere bommet på sine skudd - tar Brann seg videre i cupen.

Brann-hjertet mitt er i fyr. Jeg jubler! Men med måtehold. For det Brann presterte på hjemmebane mot svake Sogndal var skrekkelige saker. Brann viste seg fra sin aller verste side.

Erik Mjelde og hans lagkamerater tapte omtrent hver eneste duell og innsatsen var lenge på frysepunktet. Kantspillet var totalt fraværende og angrepet gikk gang på gang i stå. Avstanden mellom lagdelene var stor, og på topp stod Kim Ojo, alene og uinspirert.

Det er trist å se hvor stereotypt og fantasiløst Branns angrepsspill er mot etablert forsvar. Lange baller pumpes inn i midten der glade midtstoppere rydder unna og sier til hverandre: «Jøss, dette var enkelt».

Da det gikk opp for Sogndal at Brann ikke hadde noe å by, kastet de seg naturligvis fremover i angrep, og det ga dem berettiget håp om avansement. Til tross for at de har eliteseriens minst målfarlige angrepsrekke, scoret de to ganger.

Det er strengt tatt bare en mann på Brann-laget som kan gå med hevet hodet etter dette cupdramaet, og det er Piotr Leciejewski. Jeg har lenge vært skeptisk til hans keeperspill, ikke uten grunn.

Han har gjort overraskende mange feil siden han overtok Håkon Opdals plass.

Men mot sine gamle venner fra Sogndal viste han hva han var god for. Da hvittrøyene trykket på holdt han Brann inne i kampen. Og da straffesparkkonkurransen tok til, fremstod han nesten som uovervinnelig. Klasse!

Guastavino og Bentley må også nevnes. Begge to gjør mye rart. Holder for lenge på ballen og spiller på marginer som ikke eksisterer i virkeligheten. Til tider fullstendig håpløst. Men begge to har det lille ekstra som kan vippe jevne kamper i vår favør.

Brann er videre. Det er strengt tatt alt som teller.

Men spillet bekymrer. Eller hva mener du?