Det var 19. januar 2006, bortekamp mot Lillehammer og jeg fikk spille de siste 20 minuttene. Treneren den gang da var som i dag, Petter Thoresen. Det er jo litt morsomt å tenke på at dagens motstander, på dagen ti år etter debuten er akkurat Storhamar, og treneren min er fortsatt Petter Thoresen.

Jeg hadde i romjulen 2005 vært og spilt u-20 VM i Canada og gjort en etter forholdene ganske god turnering. Jeg hadde også gjort sakene mine bra på juniorlaget over lang tid og en skade på Geir Østberg da jeg kom hjem gjorde at sjansen bød seg. Det var starten på de neste ti årene av min hockeykarriere.

Jeg vil tørre å påstå at jeg har vært både god og heldig og at jeg så langt har hatt en innholdsrik ishockeykarriere. Jeg har vært såpass god og heldig at jeg har fått spille på gode lag, gode lag som har gitt meg muligheten til å vinne tre seriegull, 5 NM-gull, playoff-MVP, 1 Continental Cup og avansert fra gruppespillet i Champions Hockey League.

Jeg synes selv at jeg har vært god på disse lagene, men jeg har vært langt ifra den eneste. Jeg har vært heldig som har vært omgitt av mange andre gode, både gode ishockeyspillere, gode trenere, støtteapparat etc. Jeg har vært rundt folk som har lært meg å vinne, som har lært meg å være ydmyk og i et miljø hvor vi alle er villige til å ofre litt av egoet vårt for det beste for kollektivet.

Jeg har også fått lov til å være med å representere Norge. Selv om jeg aldri hadde noen stor rolle på landslaget, jeg var stort sett 2. eller 3. keeper da jeg var med, så er jeg stolt over å si at jeg har vært med i 3 VM og 1 OL for Norge. Jeg dro hjemmefra som 16-åring for å prøve å bli hockeyspiller, da jeg gikk inn på åpningsseremonien i OL i Vancouver i 2010 hadde jeg en følelse av at alle ofringer jeg hadde gjort, alle slitsomme treninger jeg hadde lagt ned var så definitivt verdt det.

Jeg har også hatt mine nedturer. Jeg fikk sparken i Rosenborg i 2010-11 sesongen etter å ha svart treneren etter en tirade etter et tap i Leangen. Jeg burde visst bedre, og jeg synes det var tåpelig at han følte at jeg tok fra ham autoriteten over en liten fillesak, men det var jeg som stod igjen som taperen.

Samtidig så tror jeg at det gav meg litt ny tenning. Det gikk en jævel i meg som hadde lyst til å revansjere meg og gni det i trynet på de der oppe, og heldigvis så ga det meg muligheten til å komme hjem til Stavanger på akkurat rett tidspunkt. Jeg tror aldri at jeg fortsatt hadde spilt ishockey hadde jeg blitt værende i Rosenborg, så dårlig var treneren faktisk, at han tok bort gleden med å spille ishockey.

Jeg var også med på å tape den første finaleserien jeg spilte i. Jeg ble skadet i kamp 1, kjørt over av en Vålerengaspiller sånn at kneet røk, ble benket i finaleserien i 12/13 og slapp inn 10 mot Canada i VM. Men det er glemt for lenge siden. Det var noe av det første jeg lærte som hockeykeeper når jeg kom på seniornivå. Du er nødt til å lære deg å ta lærdom og så glemme. Enhver person i ishallen kan se når keeperen gjør feil, og du kommer til å fortsette å gjøre feil. Hvis du som hockeykeeper gjør «feil» (slipper inn mål) i snitt to ganger pr kamp så gjør du faktisk en veldig god jobb. «Du kommer til å gjøre feil, men det viktigste er hva du gjør etterpå», var det jeg lærte.

I de ti årene jeg har vært med har det vært en veldig utvikling på nivået på norsk hockey og den norske toppserien. I takt med landslagets stigning på verdensrankingen har fysikken og ferdighetene på de norske spillerne bare blitt bedre og bedre. Jeg har aldri vært noen fan av Ironman-konkurransen som Roy Johansen innførte, men den har gitt resultater for de norske spillerne er helt sykt godt trent. Jeg vil tro at hadde Kongsvinger spilt i UPC-ligaen for ti år siden så hadde de nok ikke vært fortapt i bunn sånn som de er nå, de hadde kanskje vært midt på treet, basert kun på fysikk og utvikling i målvaktsspill, taktikk og offervilje.

For å sammenligne så har vi i år som regjerende norgesmestere reist til Østerrike for å møte gode lag for å matche oss i forsesongen for å stille sterkest mulig til serie og CHL. Det året vi var regjerende norgesmester med Storhamar dro vi til Karlstad i Sverige og spilte treningskamp mot Skåre (nivå tre i Sverige) og tapte. Den aller største forandringen som har skjedd i norsk hockey de siste ti årene er at nordmennene har blitt bedre!

I takt med utvklingen har også utlendingene blitt bedre, de er ikke lenger gamle og kommer for å innkassere en siste slant, men spillere med erfaring fra bedre ligaer som hever nivået eller unge nordamerikanere som ønsker å bruke Get-ligaen som ett springbrett for karrieren sin.

Ti år av hockeykarrieren har passert, i dag begynner første dag i resten av den, måtte den vare i mange år til.