KOMMENTAR : Jeg vet ikke om noen yrkesgruppe her i verden som er mer privilegert enn fotballspillere. De lever ut den drømmen mange av oss har eller har hatt. Da blir det i seg selv problematisk når de velger å gå til streik.
Jo da, de har retten, de som alle andre, og den skal de verne om.
Men nettopp deres omdømme og posisjon som en ytterst eksklusiv og begunstiget yrkesgruppe tilsier at de må velge sine slag med omhu. I alle fall hvis de også skal vinne folkelig sympati for sine krav. Da er ikke retten til å velge Adidas fremfor Puma, eller Diadora fremfor Lotto, et viktig nok prinsipp til å sette helgeunderholdningen på spill.
Det finnes en lang rekke leverandører av skotøy innenfor sportsbransjen, og de stjeler teknologi fra hverandre. Adidas, Puma, Diadora og Umbro heter de som grovt sett deler eliteserien mellom seg. Umbro alene har mer enn 40 modeller å velge mellom, de andre har sikkert like mange, om ikke flere. Sko for høye vrister, sko for lave vrister, sko med bred lest, sko med smal lest, sko med beskyttelse her og med forsterkninger der, med såler i alle mulige varianter. Jeg nekter å tro at det innenfor det spekteret ikke skulle finnes ett skopar som det er mulig å trives og prestere i. Dessuten finnes det firmaer som spesialiserer seg på å tilpasse sko for dem som har anatomiske abnormiteter som leverandørene selv ikke kan ta hensyn til innenfor sitt produktspekter. På toppen av det kan spillerne i ekstreme tilfeller få legeerklæring på at de må skifte skomerke, og slik burde de være godt nok beskyttet innenfor det eksisterende avtaleverket.
Avtalene med utstyrsleverandørene er for mange fotballklubber blant de aller viktigste de inngår. Vi snakker om millionbeløp i samtlige klubber i eliteserien, og det sier seg selv at det sitter langt inne for leverandørene å skrive kontrakter som gjelder for trøyer, bukser og strømper, men ikke for sko. Hvis spillernes skovalg blir gjort uavhengig av klubbenes samarbeidspartnere, er det åpenbart at sponsorverdien blir forringet, og slik setter et fjollete og unødvendig krav også klubbøkonomien ytterligere på spill. Det er å sage over den greinen man sitter på.
Fritt skovalg vil selvsagt også åpne opp for muligheten til individuelle sponsoravtaler. Det betyr at noen få stjerner med spesiell publikumsappell vil kunne tegne egne kontrakter. Resultatet vil være at enda mer av fellesmidlene går rett i lommen på enkeltspillere. Det gjør at NISOs krav lett kan beskrives som direkte usolidarisk, og i arbeidslivet er det ingen tradisjon for å bruke streikevåpenet på den måten.
Det er NISOs oppgave å kjempe for sine medlemmers interesser, og organisasjonens berettigelse er åpenbar i en tid med nedskjæringer, kutt og vanskelig klubbøkonomi. Kravet om bedre vern mot oppsigelse er berettiget, og både spillere og klubber ville være tjent med at hverdagen ble bedre tilrettelagt for utdanning. Ingen av disse manglene rokker likevel ved det faktum at det fremdeles er godt å være fotballspiller i Norge.
Men skosaken er en dårlig sak for NISO. Den handler mer om fjolleri og fordommer enn om et problem som det virkelig er verdt å streike for. I en idrett der fokuset i økende grad har skiftet fra lag til individ, og der forskjellene innad har økt, er det kanskje ikke fagforeningens jobb å legge til rette for enda mer individualisering, for enda større forskjeller. For det ville være naivt å tro at sterkere individuelle rettigheter ikke vil gå på bekostning av det fellesskapet som arbeidstakerorganisasjonen først og fremst er ment å skulle ivareta.