LIVERPOOL (aftenposten.no): En stri strøm av mennesker går tettpakket langs Anfield Road, på østre kortside av Liverpools hjemmestadion gjennom 120 år. Med Liverpool-skjerfet godt plantet rundt nakken og frostrøyken sivende ut av munnen går de målrettet på.
Les også: Manchester United-fansen
Er det ingen som har kommet hit for å kjøpe effekter eller ta bilder av noe som helst? Er det i det hele tatt noen turister her?
Der! Midt i en flokk supportere stikker en Kvikk Lunsj-lue opp. En norsk gjeng på fire er dermed avslørt.
De har to ting til felles: Barn i samme barneskoleklasse og en intens kjærlighet til Liverpool. Nå, rett etter en smakfull tremålsseier og en halv dags ølinntak er kjærligheten så sterk at det fremstår noe vanskelig å finne ord. De prøver likevel.
— Det er noe med klubbens sjel. Hvis jeg går inn på en pub her i Liverpool, kjenner jeg alle. Det føles som vi aller kjenner hverandre, vi har noe viktig felles nemlig en lidenskap, sier Stig Moe.
- Og det tror dere ikke andre lags fotballsupportere føler?
— Liverpool-supportere føler det mer ekte.
Den ekte pakken
Liverpool-supporterne snakker kjapt om noe "mer" enn bare fotballen. Det er byen, med sin industrihistorie. Og kulturen, med Beatles og rockemusikken i spissen. Elsker du Liverpool, elsker du hele pakken, i gode og onde dager.
— Liverpool-supportere holder sammen i tykt og tynt, og står sammen i medgang og motgang. Det kjennetegner Liverpool-supporterne mer enn andre, sier Liverpool-supportersjef Pål Møller.
- Og dette er noe spesielt for Liverpool-supporterne?
— Ja, det har noe med hjertet å gjøre. For Liverpool-supporterne handler det ikke om hva Steven Gerrard har på brødskiven, det handler om å bygge opp under en kultur og en holdning der det å holde sammen og støtte hverandre bryr noe.
- Men er ikke dagens Liverpool-supportere egentlig bare ti-tjue år eldre utgaver av United-supporterne dere kaller medgangssupportere i dag?
— Det er nok ofte sånn at når folk som guttunger begynner å holde med et lag så ønsker de idoler. Men det er viktig å understreke at vi ikke har vunnet ligaen på 23 år, men likevel har 37.000 medlemmer.
— For meg var det et veldig enkelt valg, sier Kvikk Lunsj-entusiast Eystein Holter, mens han sliter med å holde følge med kameratene, som traver langs stadion på jakt etter proviant.
— Jeg var 5-6 år, og jeg fikk en fotballtrøye. Det var en Liverpool-trøye, og siden har det vært mitt lag.
Kjapp hoderegning viser at Holter dermed falt for klubben det året de vant ligaen og Kevin Keegan briljerte. De neste 13 årene ble det ytterligere ni ligagull for Liverpool og deres nyslåtte fan fra Norge. Så sa det stopp.
- Hvorfor er dere Liverpool-fans så utrolig historieorienterte?
— Fordi vi er så dårlige nå, og må huske på de gode årene, skratter Holter, men blir raskt fulgt opp fra sidelinjen.
— Nei, nei, det handler ikke om det. Vi har vært gjennom mye, og den lidenskapen du føler for klubben, for menneskene og laget er veldig spesielt. Det binder oss sammen, sier Moe.
Best utenfor banen
Ved Hillsborough-minnesmerket ligger friske blomsterkranser og brennende lys til minne om ofrene fra den tragiske ulykken på tampen av 1980-tallet. Foreldre bøyer seg ned og forklarer minnesmerket til sine barn. Guttegjenger på vei forbi stanser opp, tar av seg capsen og planter et kyss på navnelisten over ofrene.
Over porten står "You’ll Never Walk Alone" skrevet i gull.
Der ser det ut som tiden har stått stille. Anfield ligger klemt inn mellom en rekke lave bolighus som enten ser forlatte ut eller faktisk er det. Her er det er trangt og gammelt, faktisk så trangt at flere nabokvartaler er tømt og boltet igjen for å gjøre plass til stadionutbyggelse.
En trio fra Norge virrer rundt i området, og blir i vaskeekte Liverpool-ånd plukket opp av en buss medsupportere som saktens skal klare å presse inn noen til.
Man går da ikke alene.
Simon Ørbeck har knapt stemme. Som Liverpool-supporter skal man synge som en gal, selv om laget taper så det synger.
— Det er jo ikke til å stikke under en stol at Liverpool ikke har vunnet så mye de siste årene, nærmest hveser Ørbeck.
— Det har jo vært litt kjedeligere, men det kan ikke være like morsomt hele tiden, legger kompis Anders Børresen til.
- Dere er ikke litt vel komfortable med rollen som underdog, og trives med å kunne sutre til United- eller Chelsea-kamerater?
— Nei, vi vil jo at laget skal lykkes, sier Børresen, meget alvorlig.
— Poenget er at kjærligheten til Liverpool alltid kommer til å være stor, uansett hvordan laget presterer.
Verdens beste
Men til supportersjefen må det være lov å spørre rett ut:
- Helt ærlig, mener dere Liverpool-supportere at dere er moralsk overlegne andre supportere?
— Jeg skal være forsiktig med å si at vi er så mye bedre enn andre. Men vi føler nok definitivt at vi er bedre supportere enn for eksempel Chelsea-supportere. Jeg var på Chelsea-Liverpool i fjor, og da sang Liverpool-fansen "where are your plastic flags" etter at Chelsea måtte dele ut flagg på stadion for å få liv på tribunen, humrer Møller.
- Jeg føler at Liverpool-fansen står mer på egne ben, det er ikke klubben som finner ut hva vi skal gjøre. United har jo satt i gang tiltak for å bedre stemningen på Old Trafford, det er sånn vi elsker å lese. Vi føler vel egentlig selv at vi er verdens beste supportere.