Håndballkampene som ruller over norske TV-skjermer i denne førjulstiden vekker til live følgende episode;
I forsvarsrollen skulle en utøver prøve å demme opp for en strekspiller, som var flere kilo tyngre. Og mye sterkere. Det gikk selvsagt ikke bra, de fysiske lovene tillot ikke det, og strekspilleren scoret et nytt mål.
Sverige-stjernen: - Jeg var litt rund, og det fikk jeg høre
Da kom det et primalskrik fra trenerbenken, treneren gjorde et byks i luften, landet med et brak og klasket seg hardt på lårene, mens det samtidig kom et skingrende og høylytt «neeeeei » som fylte hallen, og alle øreganger, til siste luftrom. Mer om dette snart.
Jeg husker da Marit Breivik overtok som landslagtrener for det norske kvinnelandslaget i
1994, da ble alle tidligere — og misforståtte - forestillinger om den utøvende trenerollen snudd på hodet. Den tidligere toppspilleren Mart Breivik, var som en mild behagelig sommerbris på sidelinjen, og hun kommuniserte ut budskapet med så lav «innestemme», at utøverne nok måtte lytte godt etter for å få med seg alle beskjedene. Hun fikk deres oppmerksomhet uten å heve stemmen.Sett i ettertid vet vi at Breivik ansvarliggjorde utøvere, fikk dem til å ta eierskap i sin egen utvikling, hun snakket med dem, ikke til dem, og hun involverte dem slik at spillernes kompetanse og forståelse for sine egne roller og oppgaver økte. Breivik var faglig sterk, og sikkert trygg nok, til at hun naturlig våget å introdusere en trenerstil som var helt annereledes enn sine mannlige kolleger og konkurrenter.
Ida Alstad må kysse Heidi Løke før hver kamp
På CV-en til Breivik finner man det synlige beviset på at hun på mange måter revolusjonerte trenerrollen. Og ikke minst, pekte nese til alle fordommene som mente at hun var for snill til å lykkes som topptrener.
The fear is key. Vi ser dem fortsatt, den konservative gamle trenertypen som forsøksvis kjefter inn budskapet på spillerne. Med frykten som våpen, så er det fortsatt noen som prøver å skremme utøverne til suksess.
Et naturlig og positivt engasjement er selvsagt noe helt annet enn bajasoppførsel på sidelinjen. Og i fotballoverført betydning så har vi noen gode eksempler på dette;
Både Bayern Münchens Pep Guardiola og Atlético Madrids Diego Simeone er trenere som nok avslutter med en dusj etter fotballkamper de har ansvaret for. De er i konstant aktivitet og bevegelse — i 90 minutter, og bruker tiden på å bevisstgjøre spillerne for valgene de skal gjøre.
De er orkesterlederne, dirigentene, som skal forsikre om at orkesteret spiller både samstemt, og rent. De styrer - eller prøver på det - omtrent hvert eneste spark på ballen i bestrebelsene på å optimalisere prestasjonen. Og de lykkes godt. Fordi engasjementet er naturlig og er bygd på en enorm kompetanse for faget sitt.
Kjennetegn på en god leder
En naturlig autoritet er selvsagt noe helt annet enn frykt. Dessverre så er det mange som havner i lederposisisjoner som ikke er dyktige nok, eller trygge nok, til å se eller skjønne denne enorme forskjellen i utøvelsen av lederskap.
For oss som har levd en stund, så har vi sett mange eksempler på at noen tror de må endre personlighet når de inntar en lederolle.
Det går ikke, og de blir avslørt. Egnethet for lederrollen må være naturlig, både i personlighet og med nok kunnskap. Kun de får gode resultater over tid.
Sir Alex Ferguson var en managertype med en sterk og naturlig autoritet. Jose Mourinho er en annen. De er sterke personligheter, er spillernes menn, gir dem tillitt, står bak dem i tykt og tynt, men de forlanger alltid det beste av sine utøvere.
De godtar ingenting annet enn at spillerne alltid prøver å gjøre sitt ytterste. Og gjør de det så aksepteres det et tap også. Da forsvarer de spillerne og retter gjerne skytset utover, mot dommeravgjørelser eller andre ting de mener påvirker resultatene. Og så tar de oppgjøret på kammerset, og ikke i media.
Jeg avlutter der jeg startet, i en en håndballhall, og med det som skjedde etter primalskriket og lårklaskingen. Da ble utøveren, som ikke hadde innfridd denne trenerenes ambisiøse krav til resultater ropt av banen, og plassert ytterst på innbytterbenken, sikkert som en slags straff.
Forskjellen på denne situasjonsbeskrivelsen, og de andre i denne bloggen, er at den selvopplevde var fra barneidretten. Lenge før de fylte 12 år. De hadde fortsatt flere år igjen på barneskolen.
Og om du undrer på om denne utøveren fortsatt driver på med sporten, så er svaret selvsagt nei. Det forsvant mye motivasjon i en slik opplevelse.
Dessverre så får ikke alle barn og ungdommer Marit Beivik-typen som trenere. Da hadde flere holdt på mye lenger enn det det de nå gjør. Garantert.
Sportslig hilsen Roar Stokke