Hva skal jeg skrive når den jeg elsker ligger på bunnen og kaver hjelpeløst rundt i gjørme? Hvor skal jeg se når alt er bekmørkt? Hva skal jeg tro på når hvert eneste halmstrå er klippet opp i tusen biter?

Aldri har vi Brann-supportere opplevd en verre motgangsperiode enn den vi er inne i nå. Det er ingenting som fungerer. Treneren bommer på alle sine taktiske innfall og spillerne bommer på alle sine pasninger.

Samhandling er et fremmeord, seirer en sjeldenhet. Hadde Brann befunnet seg i eliteserien ville vi kalt det en krise. Hva vi skal kalle dette når de ligger i 1. divisjon, vet jeg ikke. Det norske språket har ikke ord for den gigantiske elendigheten.

Se høydepunktene i Levanger-Brann

Selvfølgelig er det Rikard Norling som har hovedansvaret for dette. Etter at han overtok Brann har resultater og prestasjoner gått fra vondt til verre. Han har ikke lykkes med noe som helst. For hver kamp som er spilt, har han tvilt stadig mer på sitt eget opplegg, sin egen filosofi, og på sine nøkkelspillere. Ytterst få av dem har fått sjansen til bygge seg opp over tid, til å skape relasjoner med hverandre. Hvor mange spisspar har han ikke startet med denne sesongen?

Men spillerne skal likevel først se på sine egne prestasjoner før de begynner å kritisere treneren. Samtlige av dem har sviktet. Det er ingen av dem som har stått frem, dratt de andre med seg, og vist litt moral. De har prestert enkeltvis og sporadisk, aldri samlet, og aldri over tid. Brann-stallen er kort sagt en bukett av skuffelser.

Og har spillerne de rette holdningene Kan de med hånden på hjertet si at de setter laget foran seg selv? Kan de de med hånden på hjertet si at de har blødd for drakten? Kan de med hånden på hjertet si at de ikke har vært på byen den siste uken?

De burde vært sendt i skammekroken samtlige av dem, men det kommer ikke til å skje. I dette spillet er det alltid treneren som må gå. Sånn blir det også denne gangen, men jeg håper at alle forstår at krisen som Brann befinner seg ikke har enkle løsninger. Problemene er mange, stikker dypt, og er svært omfattende. De er på størrelse med Norges nest største by.

Doddo blogger om Brann Foto: Vegar Valde

Og bak dette flaue laget synger en medlemsmasse som er i konstant konflikt med seg selv. I klubbens viktigste stillingener sitter det folk på lånt tid. Den nye styret, som erstattet det selvhøytidelige og latterlige 75-minutters styret, virker allerede handlingslammet. Det de har bidratt med så langt er å så tvil når de burde gitt støtte.Det er ikke det minste rart at resultatene stinker verre enn en nygjødslet åker.

Rikard Norlings dager er talte. Han kan ikke overleve dette. Det er ingen som tror at han er rett mann lenger. Når han og spillerne er som olje og vann, kan det ikke bli annet enn fiasko.

Det store spørsmålet er om det finnes en ledig trener der ute som er i stand til snu verdens største og mest gjennomrustne tankskip. Finnes det en trener i dette landet som kan vekke Branns zombier, også kalt spillere? Finnes det en trener som kan få oss ut av dette marerittet? Det haster. Brann er i ferd med å smuldre opp. Snart er det ingenting igjen.

Den neste som roper at Brann er byens stolthet, fremstår ikke som en Brann-supporter, men som verdens største ironiker.