Alt om VM får du her:

Hver gang det nærmer seg VM i fotball blir dagens stjerner hausset litt ekstra opp. Det blir sagt at om akkurat denne spilleren skal huskes for ettertiden, må han gjøre det godt i VM. Men hvem er egentlig de beste spillerne som aldri fikk spille i VM? Eric Cantona, David Ginola, Liam Brady og Ryan Giggs er alltid med på engelske utgaver av slike lister. Men fotballverden er større enn De britiske øyer.

Jeg har forsøkt å ta ut en førsteellever av spillere som aldri nådde VM. Konkurransen om plasser på laget er knalltøff. Listene i mediene om de beste som aldri kom til VM inneholder nesten bare angripere. Daily Mail laget en liste over de 50 beste. Den hadde seks-syv midtstoppere, men ingen sidebacker. Derfor har jeg forsøkt å ta ut et lag, ikke en liste.

I tvilstilfeller har jeg prioritert storspillere fra små land. Spillere som har vært tatt ut til VM, men som selv har takket nei, som Andrej Kantsjelskis, har jeg sett helt bort fra. Jeg har også vurdert spillere jeg selv har sett fremfor gamle storspillere, om det er tvil. Samtidig er det noen legender, som Alfredo Di Stefano og George Best, som utvilsomt var så gode at de bare må være med.

Jeg har også lagt vekt på å ta med spillere som har prestert for sine landslag.

Laget stiller i en 4-3-3-formasjon, og det er selvfølgelig all anledning til å komme med innvendinger under.

Keeper: Neville Southall, Wales

Diskusjonen om hvem som er verdens beste keeper gjennom tidene kommer nok til å fortsette til evig tid. Men den eneste som er med i den diskusjonen, uten noen gang å ha spilt i VM, er Neville Southall. Big Nev ble regnet som verdens beste keeper på midten av 1980-tallet og holdt det gående i over ti år til. 750 kamper for Everton, 92 landskamper for Wales. En tverrliggerbredde unna deltakelse i 1994. ## Høyreback: Jocelyn Angloma, Frankrike/Guadeloupe

Fantastisk offensiv sideback som hadde stor suksess for klubblagene Marseille og Valencia. Siden Guadeloupe offisielt er en del av Frankrike, representerte elegante Angloma Frankrike ved 37 anledninger og scoret ett mål. Han deltok i EM i 1992 og i 1996 for Frankrike, men var ute av troppen da franskmennene vant VM på hjemmebane. På klubbnivå fortsatte Angloma å prestere på toppnivå frem til 2001, da han spilte mesterligafinale for Valencia. Etter at han egentlig la opp har Angloma spilt landskamper for Guadeloupe, både i det karibiske mesterskapet og i CONCACAF Gold Cup. Det er mulig fordi Guadeloupe ikke er medlemmer av FIFA.

Midtstopper: Basile Boli, Frankrike

Han ble født i Elfenbenskysten, men vokste opp i Frankrike og var landets beste forsvarer i en tiårsperiode. Dessverre for Boli mistet franskmennene VM, både i 1990 og i 1994, på spektakulært vis. Boli var krumtappen i det skandaleombruste Marseille-laget som vant Mesterligaen i 1993 og scoret selv seiersmålet i finalen mot AC Milan i München. Boli var forsvarssjef på et av Europas beste lag. Hans eneste internasjonale mesterskap var EM i Sverige i 1992 der han var tøff nok til å komme i klammeri med selveste Stuart Pearce.

Midtstopper: Mark Lawrenson, Irland

Irland var tidlig ute og ga en ung og lovende engelskmann med irsk mor en landskamp. Han debuterte for Irland allerede som tenåring. Dermed sikret irene seg det som skulle bli en av 1980-tallets aller beste midtstoppere. Mens Boli var tøff, kantete og på grensen til stygg, var Lawrenson spillende, elegant og presis. De ville utfylt hverandre perfekt. Etter overgangen til Liverpool rakk Lawrenson en europacuptittel før klubben ble utestengt fra Europa. Totalt ble det ti trofeer på syv sesonger. Dessverre har Lawrensons plagsomme kommentarer i BBCs TV-studio gjort at mange har glemt hans imponerende spill på banen. Det fortjener han ikke.

Venstreback: Amedeo Carboni, Italia

En tøffing, en bauta og en vinner. Gjennom en lang karriere var han med på å spille både Sampdoria, Roma og ikke minst Valencia inn blant de beste lagene i Europa. De færreste vil argumentere mot at Carboni var en av verdens aller beste venstrebacker. Hans eneste problem, og det er ikke lite, er at Amedeo Carbonis lange karriere var helt samtidig med Paolo Maldini. Dermed ble Carboni bare en reserve på landslaget, og han fikk seg aldri noen VM-tur.

Midtbane: Bernd Schuster, Vest-Tyskland

En krevende type, men for en fotballspiller! Schuster spilte halvparten av kampene da Vest-Tyskland vant EM-gull i 1980. Allerede som 24-åring la han opp som landslagsspiller, på grunn av en konflikt med Det vesttyske fotballforbundet. Den startet med at Schuster takket nei til å spille landskamp mot Albania fordi den kolliderte med fødselen til sønnen David. Schuster klarte å være midtbanesjef for både Barcelona og begge de store Madrid-klubbene gjennom en karriere der han var nesten like stor stjerne både på og utenfor banen. Rasket med seg 10 store trofeer gjennom 13 år i spansk toppfotball.

Midtbane: Abedi Pele, Ghana

Afrikanske spillere hadde allerede gjort seg bemerket i europeisk – og spesielt fransk – fotball da Abedi «Pele» Ayew slo igjennom, men han gjorde det den lange veien. Han var innom klubber i både Qatar og Benin på veien til Europa før han ble signert av Niort i 1986. Pele huskes nok best for sine bravader for Marseille ved inngangen til 1990-tallet, men etter at den klubben ble avskiltet i den berømte kampfiksingskandalen, reiste Pele videre og gjorde suksess i Serie A med Torino. Pele vant tittelen årets spiller i Afrika tre år på rad og ble kåret til banens beste i Mesterligafinalen i 1993. Men Pele var ikke bare klubbspiller. Han vant afrikamesterskapet allerede i 1982 og spilte laget sitt til finalen ti år senere.

Midtbane: Alfredo di Stefano, Argentina/Colombia/Spania

Jeg har naturligvis ikke sett di Stefano spille, annet enn på kornete gamle TV-opptak, men bevisene taler for seg selv. De som så ham spille nøler ikke med å beskrive ham blant de beste spillerne som har levd, mange – spesielt i Madrid – hevder han var den beste av dem alle. Men noe VM ble det aldri på di Stefano. Han ble offer for at Argentina boikottet VM i 1950. Han fikk spansk statsborgerskap i 1956, men landet kvalifiserte seg ikke for VM to år senere. I 1961 var han sterkt delaktig i å kvalifisere spanjolene for mesterskapet, men selv pådro han seg en skade og måtte stå over sluttspillet. Vant 14 seriemesterskap i tre land og fem serievinnercuper. En av spillets aller største, uten tvil.

Ving: Kalusha Bwalya, Zambia

Den store stjernen på Zambias lag som imponerte så stort i OL i 1988. Han avanserte til spill i det som da var storklubben PSV i Nederland. Opplevde at hele resten av landslaget styrtet i døden 27. april 1993, på vei til VM-kvalifiseringskamp mot Senegal. Men Kalusha tørket tårene og løftet landslaget på sine skuldrer og tok dem nesten egenhendig til finalen i afrikamesterskapet i 1994 og bronsefinalen to år senere. Spilte sin klubbfotball for det meste i Nederland og Mexico og fikk dermed ikke den oppmerksomheten spillet hans fortjente i Nord-Europa. Årets spiller i Afrika i 1988 og nominert til FIFAs pris til årets spiller i verden i 1996. Som 41-årig landslagstrener byttet han seg selv innpå på slutten av en VM-kvalifiseringskamp – og scoret seiersmålet på frispark på overtid!

Spiss: George Weah, Liberia

Første mann i mitt laguttak. Årets spiller i verden, årets spiller i Europa og årets afrikanske spiller. Huskes nok best for sine år i PSG, Monaco og Milan, der han befestet sin posisjon som verdens beste spiss på 1990-tallet. Scoret i over halvparten av sine kamper, både for Monaco og Milan. Han har vært både landslagstrener og hovedsponsor for Liberias landslag, men nådde aldri noe VM. Dermed er han den eneste som har vunnet FIFAs pris som årets spiller i verden, uten å ha deltatt i FIFAs egen turnering. Men Weah gjorde noe enda viktigere. Han viste at uansett hvor du er fra i verden, kan du nå den absolutte toppen i fotball.

Ving: George Best, Nord-Irland

I ren konkurranse mellom to Manchester United-legender om en plass på laget, valgte jeg den opprinnelige Best i stedet for den beste av de mange «den nye Best»-ene (Ryan Giggs). Vel så notorisk for sin oppførsel utenfor banen som på den, men det er ingen tvil om at Best er en av de største artistene fotballen har skapt. Spilte for flere klubber enn noe menneske kan huske på, men det er de ti første årene av karrieren han huskes for, da han var den klareste stjernen på Man United-laget som vant europacupen for serievinnere i 1968. Han ble samme år kåret til årets spiller i verden. Da Nord-Irland endelig kom seg til VM i 1982, var Best for lengst blitt en parodi på seg selv. Da han døde i 2005, fikk han statsbegravelse i Belfast og hele byen sto stille i flere dager. Ordtaket om ham kommer nok til å leve i minst 100 år til: «Maradona good, Pelé better, George Best!»

Hvem er på ditt ikke-VM-lag?