Det var som om 21 andre spillere ikke telte i Stavanger, for alle fulgte den 15-årige sensasjonsspilleren med stive øyne. Utenlandske spioner spurte kanskje om han var en bløff, en oppskrytt lokal helt, en gråspurv i tranenes dans.
Vi som har sett hans briljans demonstrert i eliteserien, håpet bare at han skulle få ballen mest mulig, få vise hele verden at en av de største talentene i fotball for tiden er norsk.
Rolig start
Det tok 20 minutter før Martin Ødegaard kom inn i spillet. Da viste han på fem sekunder de tofotsdriblingene, småpasningene og overraskende manøvrene som er hans spesialitet. Det kom ikke noe bedre fra norske føtter i første omgang.
I store deler av omgangen var det mindre å se til ham, rett og slett fordi det norske laget manglet et selvstendig spill.
Ingen kan vente at en 15-åring skal styre spillet mens dobbelt så gamle spillere gjemmer seg.
Med på sjansene
Da Norge endelig fikk en målsjanse, var det Ødegaard som fikk den. Og da vi fikk sjanse nummer to, var det nettopp ham som spilte frem Fredrik Gulbrandsen. Ikke mange gjorde seg såpass bemerket i den svake norske førsteomgangen.
Så nær var Ødegaard (15) å skyte seg inn på topp ti i verden
Antakelig løp Ødegaard rundt og var litt ergerlig over at han ikke fikk ballen mer, slik at han fikk vist hva han kan. Men en 15-åring som er på høyde med medspillerne i sin landslagsdebut, noen ganger mer enn det også, er fortsatt en sensasjon.I andre omgang var han også neste sistemann på ballen da Mohamed Elyounoussi fikk en stor sjanse, og han drev selv ballen inn i skuddposisjon da han sto for det første norske skuddet som var verdt å nevne.
Alltid der
Det ble mye Ødegaard på blokken etter hvert, for han var der når det skjedde noe. Hvis han ikke får være med til England, så er det fordi Per-Mathias Høgmo mener spilleren er bedre tjent med å spille U-fotball, ikke fordi man er for dårlig.
Et minus må likevel nevnes: I likhet med resten av det norske laget så Ødegaard i perioder ut som om han var på en avansert joggetur. Taktomslag, spurter og fresende løping for å skape noe helt avgjørende, var en mangelvare hos de norske spillerne.
Og siden joggingen var kampens varemerke, så kan det ikke bortforklares at det var en kjedelig kamp mellom kjedelige lag. De forente arabiske emirater var ikke noe festligere enn Norge. Da var det godt å ha en 15-åring å følge spesielt, for en internasjonal sensasjon kan man aldri overse.
Feil ord
Selvbevisst, kraftfullt, effektivt. Det er slik vi ønsker å beskrive Norges landslag. Ikke med ord som tafatt, temposvakt og veikt. Men det var de siste ordene som falt oss inn.
De svakhetene som er tydeligst i den norske eliteserien, som tekniske flauser og upresise pasningsforsøk, preget ligalandslaget også. Ikke så rart kanskje, siden spillerne kommer derfra, men dette skulle jo være kremen av norske spillere i vår hjemlige serie.
Var det flere enn Vegard Forren og Martin Ødegaard som hevet seg over mengden? Jo, med litt velvilje også Mohamed Elyounoussi og Martin Linnes. Men noen lang oppramsing kunne ikke dette bli.