Det gikk som fryktet. Brann fortsatte med sitt håpløse, tannløse og udugelig spill og ble most sønder og sammen av middelmådigheten Mjøndalen. Det er egentlig ikke til å fatte eller begripe, men slik som sesongen har forløpt seg, ikke minst slik de siste kampene av sesongen har forløpt seg, så er det så absolutt til å forstå. Brann har over lang tid spilt elendig fotball. De har spilt uten en tydelig plan, de har spilt med høye skuldre og lav selvtillit.
Det har vært forferdelig å se på, og spikeren i kisten kom i kveld.
Krise for eliteserien
Det er krise for Bergen by, men det er også krise for eliteserien. Den var i utgangspunktet ikke så veldig spennende, nå har den blitt en stor fargeklatt mindre. Om jeg skal se Mjøndalen mot Start til neste år? Nei, jeg tror ikke det. Sorry CMore, der mistet dere meg.
Brann er ute av det gode selskapet. Brann er i 1. divisjon. Den sportslige katastrofen er et faktum. Og det har Norges mest lidenskapelige og tallrike publikum virkelig ikke fortjent. Det er uhørt, det er ydmykende, det er flaut og pinlig. Det er kort sagt en skandale.
Stakkars oss alle
Stakkars alle Brann-supportere som følger laget i tykt og tynt. Stakkars alle barn som trodde Brann var et mesterlag. Stakkars alle gamle menn som har fulgt Brann siden Kniksens dager. Stakkars alle partoutkortinnehavere som lojalt har støttet klubben i årevis. Stakkars alle Brann-ansatte som har stått på. Stakkars alle frivillige på Brann Stadion som på hver kamp gjør en kjempejobb. Stakkars alle hordalendinger som har mistet litt av seg selv. Stakkars alle bergensere i Oslo som elsker Brann så dypt. Stakkars alle Brann-spillere som tross alt gjorde sitt beste. Stakkars alle tidligere Brann-spillere. Stakkars Erna Solberg. Stakkars Trude Drevland. Stakkars Ove Thue. Stakkars Marit Voldsæter. Stakkars Erik Hanøy. Stakkars Audun Lysbakken. Stakkars Terje Bøe. Stakkars Johan Giertsen. Stakkars Adama, stakkars Per og Pål. Stakkars alle dere i Bataljonen. Stakkars mannen i gaten. Stakkars kvinnen på gaten. Stakkars oss alle.
I kveld og i ukene som kommer må vi hjelpe hverandre, støtte hverandre, gi hverandre en skulder å gråte på.
Dette er vondt. Vondere blir det ikke.