En råkald novembermorgen i 1999 ringte det på døren min i Wimbledon. Utenfor sto en lang ung gutt som hadde avtalt å trene med Wimbledons juniorlag en uke. Vi tok følge en halv time gjennom skogen til treningsfeltet. Allerede da fikk jeg et bilde av en litt beskjeden, men målrettet og klok personlighet. Vi signerte han aldri. Det var dumt for oss, men trolig det beste for Brede Hangeland.

Lars Tjærnås.

Der mange andre har ønsket å klarte rett til topps har hans valg vært preget av tålmodighet. Han har tatt ett og ett steg på stigen, ventet til han sto stødig før han tok det neste. Det har betalt seg.LES OGSÅ:

For stor for Norge

I Viking vokste han seg etter hvert for stor for den norske ligaen. I stedet for å gå til en av de store ligaene valgte han FC København, norsk trener (Ståle Solbakken) og kombinasjonen trygghet og videreutvikling. Eter to år der var han moden for det store steget.

Roy Hodgson hadde trent den stødige stopperen i Stavanger, og hans Fulham vant kampen om signaturen. På ærverdige Craven Cottage greide han gjennom seks sesonger å oppnå status både som helt og en slags kulthelt.

Det første er lett å forklare. Selv om mange løper fortere og enkelt ville slått han i en ren spurt der begge startet likt, var han likevel nesten alltid et steg foran de fleste. Tempo i fotball handler om langt mer enn tempo i bena. Bredes klokskap og evnen til å lese spillet bedre enn nesten alle andre gjorde at han påfallende ofte sto der ballen kom. I tillegg hadde han en rå fysisk duellstyrke og rekkevidde i luften. I en liga som ble stadig mer internasjonal og mindre "engelsk" var det likevel disse gamle engelske "dydene" for en stopper som gjorde han umåtelig populær hos sitt eget publikum.

Havnet på benken

Poulariteten ble ikke mindre av hans opptreden utenfor banen. Der andre ankom i sportsbiler, kom gjerne stopperen med "tuben", aldri for stor eller for opptatt til å veksle noen ord med sine supportere. Slik sikres et ettermæle som en helt, og mange supportere var oppriktig fortvilet da han i 2014 signerte for Crystal Palace. Scoring i debuten mot Arsenal ble fulgt opp av stødig spill når han fikk sjansen der og, men etter hvert ble det mer benk enn bane.

Hans landslagskarriere strekker seg over 12 år og 91 kamper. Han stakk seg ikke fram i starten der heller. John Carew har fortalt at selv etter at de hadde spilt sammen flere kamper på landslaget trodde han at Bredes navn egentlig var Andre Hanglestad. Han ble en del av "nesten-generasjonen", laget som ofte var nær sluttspill, men aldri kom dit. Det er et ufortjent stempel for mannen som i 2008 ikke lenger var ukjent for noen, men som overtok som selvskreven kaptein, og som uyhye sjelden spilte en svak kamp.

Eierforhold

Kanskje er det hans ujålete framferd og hans ærlighet som gjorde at svært mange føler at vi har et sterkt eieforhold til bautaen. I en tid der mange fotballspillere gjerne ville vise sin status som stjerne gjennom klokker, smykker og biler, lot Brede bena og munnen tale. Det gjorde han bedre enn de fleste.

Han har vist seg som en samfunnsengasjert og uredd debattant , med meningers mot og med et vidsyn som strekker seg langt utover gresset. Selv om han garantert kunne holdt det gående på et godt nivå som spiller fortsatt er det et klokt valg å gi seg mens en er på topp.

Ingen bør være overrasket over at han valgte klokt — denne gang også.