Det er ingen tvil om at Jürgen Klopp er lei spørsmålet. Det ser ikke ut til å bety noe at Liverpool nå har vunnet «alt».
Skal dere ikke kjøpe flere spillere? spør journalistene. De speiler ropet i supporterskaren. Mange ser nesten ut til å ha glemt sommerens ligatrofé. Når rivalene signerer store stjerner, krever de det samme fra klubben i sitt hjerte.
En avtale om å kjøpe Timo Werner virket klar på forsommeren. I stedet havnet tyskeren i Chelsea. London-laget har brukt nesten 2,4 milliarder kroner i sommer. Liverpool har kun signert den ukjente grekeren Kostas Tsimikas for 142 mill. kr.
– Vi lever i en verden med mye usikkerhet nå. For noen klubber ser ikke det ut til å bety noe. De er eid av nasjoner eller oligarker. Det er sannheten. Vi er en annerledes klubb, sa Jürgen Klopp i et BBC-intervju nylig.
Det var liten tvil om at han siktet til Manchester City og Chelsea.
Men en pandemi til tross, Liverpool har gått med milliardoverskudd de siste årene.
Hvorfor har de ikke mer penger å bruke?
Svaret finner vi i storklubbenes regnskaper.
La oss først se hvor de tjener pengene. Inntektene kommer hovedsakelig fra tre områder:
Som vi ser, er TV-pengene viktigst:
Vi ser at Liverpools omsetning er omtrent som Manchester Citys og større enn Chelseas. Liverpool-fansen er frustrert over at det ikke viser seg igjen på overgangsmarkedet.
Der ser vi at de antatt sterkeste rivalene er mer aktive:
Dette er ikke noe nytt i år. Tre klubber bruker mer penger enn Liverpool. Hvis vi ser på hva klubbene har kjøpt for de fem siste årene, og deretter trekker fra det de har solgt for, får vi dette bildet:
Fansen spør seg om det virkelig må være sånn. For i takt med den sportslige suksessen, har klubben levert pene overskudd:
Så 2,4 mrd. kr i overskudd de tre siste årene, men ikke penger til stjernekjøp?
Bildet nyanserer seg noe hvis vi ser på regnskapstallene for de tre siste årene. Tallene er hentet fra Swiss Ramble, en blogg om fotballøkonomi.
Der ser vi hvordan både inntektene og utgiftene har økt kraftig hos LFC:
Her er det en del faktorer som er verdt å legge merke til:
For det første ser vi hvordan omsetningen har økt kraftig. Spesielt TV-inntektene har skutt i været.
Vi ser at lønnsutgiftene har gått samme vei: i treårsperioden opp fra 2,5 mrd. kr til 3,7 mrd. kr i året.
Driftsresultat før avskrivninger er likevel formidabelt, i 2018/19-sesongen på nesten 1,5 mrd. Kr.
Det ordinære driftsresultatet er imidlertid langt lavere. I nevnte sesong var det på bare 12 mill. kr.
Hovedårsaken er posten for avskriving av spillere. Det året var den på hele 1,3 mrd. Kr. For å forstå det tallet, må vi vite hvordan kjøp og salg av spillere bokføres i klubbenes regnskap.
Det er nemlig ikke sånn at et spillerkjøp blir kostnadsført med hele kjøpesummen det året spillerne signerer. I stedet avskrives kjøpet over like mange år som spillerens kontrakt varer.
En forklaring:
La oss si at Liverpool kjøper en spiller for 500 mill. kr og gir ham en femårskontrakt.
I klubbens regnskap vil ha da ha en avskrivningskostnad på 100 mill. kr pr. år i fem år.
Vi ser at denne posten i Liverpools regnskap har økt fra 687 mill. kr i 2016/17-sesongen til 1,32 mrd. kr i 2018/19-sesongen.
Det reflekterer dyre kjøp de siste årene, som Virgil van Dijk, Mohamed Salah og Alisson Becker.
De var store investeringer i 2017 og 2018, men gir fortsatt store utslag på årets regnskap.
Går vi noen linjer lenger ned i regnskapet, ser vi at overskuddet før renter og skatt var betydelig høyere enn driftsresultatet.
Det skyldes at Liverpool hvert år har hatt stor fortjeneste i regnskapet på spillersalg.
Det betyr ikke at de har solgt spillere for mye mer enn de har kjøpt for. Vi går tilbake til spilleren i eksempelet over:
La oss si at Liverpool selger ham for 350 mill. kr etter fire år, altså 150 mill. kr mindre enn de kjøpte ham for.
I regnskapet er imidlertid verdien skrevet ned med 100 mill. kr hvert år i fire år. Der står han nå bokført med en verdi på 100 mill. kr.
Han vil da gi en fortjeneste i regnskapet på salgssummen minus regnskapsverdi, altså 250 mill. kr.
Ulike strategier
Topp seks-klubbene i Premier League har ulike økonomiske strategier.
Spillersalg er spesielt viktig i modellene til Liverpool og Chelsea:
Ser vi på avskrivningene av spillere over en treårsperiode, ser vi at de to Manchester-klubbene har investert mest. Den store forskjellen er at Chelsea langt oftere selger med god fortjeneste.
Men hvor er pengene?
Resultatregnskapet forteller ikke hele historien om den økonomiske situasjonen. Til tross for at Liverpool har pene overskudd, betyr ikke det nødvendigvis at det er mye penger å bruke.
Kontantstrømmen viser de faktiske bevegelsene av penger inn og ut.
Der ser vi interessante forskjeller på hvordan klubbene drives:
Prøv først å henge med på en litt teknisk forklaring:
Vi ser at Chelsea og Manchester City har gått kraftig i minus på driften. Liverpool er nesten i null, mens Manchester United er kraftig i pluss.
Vi ser også at de tre andre klubbene har større avskrivninger enn Liverpool. Avskrivninger handler ikke om penger som går inn og ut av konto. I en beregning av kontantstrømmen legges de derfor til resultatet.
Det gjør også endringen i arbeidskapitalen. Den sier noe om en bedrifts betalingsevne og er differansen mellom omløpsmidler (kontanter, bankinnskudd og lett omsettelige eiendeler) og den kortsiktige gjelden.
Vi ser da at Manchester City har mye større kontantstrøm på driften enn Liverpool, til tross for at sistnevnte har et mye større overskudd.
Forskjellene blir større når vi legger til kjøp og salg av spillere. Vi ser at de to Manchester-klubbene har kjøpt for mer og solgt for mindre enn Liverpool. Chelsea har både kjøpt og solgt mest av alle.
Vi ser også at Liverpool har kapitalutgifter på over 1 mrd. Kr. Dette er investeringer klubben har gjort ved å utvide hovedtribunen på Anfield og bygge nytt treningsanlegg.
Vi ser at Chelsea sliter med en negativ kontantstrøm på driften.
Spørsmålet blir da hvordan London-laget likevel har penger til å kjøpe spillere?
Svaret finner vi i raden for lån fra eieren. Roman Abramovitsj er oligarken Jürgen Klopp siktet til i BBC-intervjuet. I løpet av de tre årene har han tilført klubben 3 mrd. kr i lån.
Samtidig ser vi at Liverpool har brukt 344 mill. kr på å betale ned på lånet hos sine eiere.
Vi ser også at Manchester City har fått tilført 687 mill. kr fra sine eiere i ny aksjekapital.
Manchester United-fansen har kanskje størst grunn til misnøye. Deres eiere har i samme periode tatt ut over 800 mill. kr i utbytte fra klubben. Samtidig betalte de over en halv milliard kr mer i renter enn rivalene. Det er for å betale lånet Glazer-familien tok opp da de kjøpte klubben.
Liverpool har altså brukt penger på å betale ned lån fra sine eiere, mens Chelsea og Manchester City har fått tilført penger fra sine.
Har eierne lov til det?
Dette reiser nye spørsmål. Skal ikke Financial Fair Play-reglene (FFP) til Det europeiske fotballforbundet (Uefa) sikre at klubbene ikke går med store underskudd, som dekkes av rike eiere?
I den sammenheng er det interessant å se på Chelseas kjøp og salg de to siste somrene. I fjor var Mateo Kovacic den eneste de fikk lov til å signere på grunn av en overgangsnekt. I år har de virkelig slått seg løs.
FFP-reglene sier at en klubb ikke kan gå med større underskudd enn 320 mill. kr over en treårsperiode.
Et spillerkjøp påvirker klubbens økonomiske resultat på minst to måter: den årlige avskrivningen av kjøpesummen og spillerens lønn.
Swiss Ramble har utarbeidet en oversikt over Chelseas nyervervelser. Den ser sånn ut:
De nye spillerne vil i lønn og avskrivninger bidra med drøyt 1,1 mrd. kr i økte årlige kostnader i regnskapet.
Men klubben har også kvittet seg med en rekke spillere:
Vi ser at spillerne som dro, letter regnskapet med 704 mill. kr i årlige kostnader.
De to siste års handel har dermed ført til drøyt 400 mill. kr i økte årlige kostnader.
Slik klarer de seg
Financial Fair Play-reglene tillater altså en klubb å gå med 320 mill. kr i underskudd over en treårsperiode.
Chelsea har de tre siste årene gått med over 3,1 mrd. kr i underskudd på driften, men har hentet inn det meste med en fortjeneste på spillersalg på nesten 2,9 mrd. Kr.
Underskuddet før skatt var i løpet av treårsperioden 225 mill. kr. De er altså innafor.
Spørsmålet er hvordan de skal klare det om tre år, når kostnadene fra årets storhandel må regnes med. Ifølge beregningene til Swiss Ramble vil Chelsea i utgangspunktet overstige grensen.
Det betyr imidlertid ikke at klubben vil bli bryte reglene.
På grunn av den store usikkerheten knyttet til pandemien og klubbenes økonomi, har Uefa bestemt at de vil lette på FFP-kravene de to neste årene.
Når klubbene skal gjøre opp FFP-status i 2021, kan de se helt bort fra tallene for 2020. Dermed vet Chelsea allerede nå at de vil klare seg.
Når de så skal gjøre samme øvelse i 2022, vil det være de fire siste årene som gjelder (2018–2021). Da vil 2020 og 2021 slås sammen og et eventuelt underskudd de årene deles på to.
Det gjør at klubben trolig vil innfri kravene.
En oppsummering:
Liverpool går med store overskudd i regnskapet, men driften går omtrent i null. De bruker stort sett hver krone de får inn. Kostnadene til lønn har økt kraftig.
The Athletic skriver at klubben regner med å tape over 1 mrd. kr i omsetning på grunn av pandemien. Usikkerheten gjør at ledelsen går mer forsiktig frem.
Liverpools eiere kunne tilført klubben penger gjennom lån, som Roman Abramovitsj. Da kunne de kjøpt flere stjerner. Fenway Sports Group (FSG) vil imidlertid at klubben skal være selvbærende. Derfor må trolig Liverpool selge før de kan kjøpe.
FSG lånte klubben penger til bygging av ny tribune, dette betaler Liverpool nå tilbake.
Chelsea benytter seg nå av handlingsrommet som pandemien gir, ved lettere FFP-krav.
Det kunne trolig Liverpool også gjort hvis eierne ville, men de har valgt en annen strategi. Det gjenstår å se om de lykkes igjen.