OSLO (Aftenposten): -Jeg er en ”persona non grata”, ingen tvil om det, sier Lance Armstrongs tidligere venn og lagkamerat til Aftenposten mens vi rusler mellom Oslo Spektrum og Jernbanetorget.
Mannen, som i 2011 leverte tilbake en olympisk gullmedalje, var onsdag en av foredragsholderne på «Touch Tomorrow», som er European Lotteries’ fagkongress og messe.
Der snakket han om sitt liv som en av verdens beste sykkelryttere. En karriere bygd på doping og juks. Han trodde han skulle ta med seg sannheten i graven, men da han ble stevnet foran en storjury i 2010, valgte han å legge alle kort på bordet.
— Valgene var enten å snakke sant eller havne i fengsel. Jeg snakket og snakket i syv timer. Det var godt å få ut sannheten, sa Hamilton.
Vant myeTyler Hamilton er ingen hvem som helst i sykkelverden. Amerikaneren har vunnet etapper i alle de tre store treukersrittene (Italia, Frankrike og Spania). I 2003 vant han ett av sykkelsportens fem Monumenter, Liège-Bastogne-Liège. I 2004 vant han OL-gull på individuell tempo i Aten. En dopingtest etterpå var positiv, men B-prøven var ødelagt, og han ble derfor ikke suspendert. Det gjorde han imidlertid like etterpå da han også leverte positiv dopingprøve, denne gang i Spania Rundt. Da ble han dømt til to års utestengelse.
Han kom tilbake som sykkelrytter og vant bl.a. det nasjonale mesterskapet i USA i 2008. Men året etter ble han påny dopingtatt og ble da utestengt i åtte år. Han la opp, og i 2011 leverte han tilbake OL-gullet fra 2004. Boken The Secret Race kom i 2012 der han forteller i detalj om meget utstrakt dopingbruk. Der forteller han også om sitt forhold til Lance Armstrong og hvordan de to og resten av US Postallaget (som han syklet for fra 1995 til 2001) brukte bl.a. EPO og blodoverføringer.
Treffer Kjærgaard— Én dårlig avgjørelse ble en snøball som var umulig å stoppe, fortalte Tyler Hamilton som syklet sammen med norske Steffen Kjærgaard i US Postal. De to skal møtes torsdag.
— Jeg vet at Steffen har fortalt sin historie, og det er bra. Men alle andre burde også stå frem. Den eneste måten vi kan bli kvitt dette uhyret er å få det opp og frem, både gammelt og nytt, sier mannen som nå er megler hjemme i Montana.
Til tross for at Hamilton vant mye, så følte han seg aldri som en ordentlig vinner.
— Jeg visste jo at det jeg gjorde var galt, og ble etter hvert mer opptatt av å ikke bli tatt enn å vinne.
Etter at han sto frem med sin dopinghistorie har han hatt liten kontakt med sine tidligere kolleger og andre innen sykkelsporten.
Ingen kontakt
-Jeg vil ikke ta opp plass, være til bry, sier han først på vårt spørsmål om hvorfor han nå holder seg helt unna. Men etterpå innrømmer han at han føler seg uønsket, at få eller ingen har tatt kontakt med ham. Ikke engang amerikanske journalister har vært spesielt opptatt av å snakke med ham mer.
-Det er greit. Sykling er en vakker idrett, og den er på rett vei. Den er helt sikkert mye renere nå enn da jeg holdt på, for da var den råtten helt inn til kjernen. Men vi vet jo at den ikke er helt ren, det kommer jo stadig frem, påpeker 44-åringen.
- Hvilket råd ville du gi unge ryttere dersom du fremdeles var involvert i sporten?
— Følg hjertet ditt. Du vet hva som er rett og galt. Jeg reddet livet mitt ved å fortelle alt. Jeg hadde depresjoner og selvmordstanker, men det gjorde godt å fortelle sannheten, sa Hamilton.
- Din gamle lagkompis Floyd Landis kan tjene seg styrtrik på saken han og den amerikanske staten har anlagt mot Lance Armstrong. Hva tenker du om det?
— Det er en sak jeg ikke vil ha noe med å gjøre. Blir jeg innkalt som vitne, så stiller jeg selvsagt opp. Men ellers får den bare gå helt uten meg. Jeg bryr meg ikke om den.
Tålte mye smerte
Det han fortalte fra scenen var ikke nytt for dem som kjenner sykkelhistorien, men likevel verd å repetere:
— Da jeg vokste opp var det én ting foreldrene mine ikke tålte, og det var løgn. Det var en av grunnpilarene i familien vår. En av de andre pilarene var at vi kunne kjempe, og jeg kunne kjempe hardt. Jeg tålte smerte. Derfor visste jeg også at jeg kunne vinne.
— Da jeg kom inn i sykkelsporten var den råtten helt inn til kjernen. Men jeg kjørte på det spanjolene kalte «paniaqua», brød og vann. Helt til legen på US-Postal-laget, Pedro Celaya, en dag kom inn på rommet og nesten faderlig ga meg «et rødt egg».
— Jeg hadde sett at de andre fikk hvite lunsjposer, noe jeg ikke fikk. Nå ble jeg invitert inn i varmen. Celaya sa at det var på tide at jeg ble mer profesjonell.
I det røde egget var det testosteron som Hamilton visste var ulovlig. Men det var altså det som måtte til.
I starten var det laget som ordnet alt, men etter Festina-skandalen i 1998, der fransk politi stoppet en lagbil fullstappet av doping, ble det meste lagt over på rytterne. De måtte ordne programmet sitt selv.
For Hamilton bare ballet det på seg. Da EPO-testene kom på banen første gang i 2000, gikk rytterne over på blodoverføringer. Han fortalte om en gang i Spania da han etter et besøk på et av sykehusene hvor man fikk tappet eget blod (som senere skulle sprøytes inn igjen) og blodåren ikke hadde lukket seg ordentlig. Han sto på gaten mens blodet dryppet fra armen.
— Jeg ble paranoid og mer opptatt av å ikke bli tatt enn å vinne.
Livet til Hamilton ble bedre av å fortelle sannheten. Det oppfordrer han også andre til å gjøre.