Bob Bradley er rett og slett ren kvalitet, en som faktisk har et genuint internasjonalt snitt av trenerne i TL. Det bør egentlig ikke være en overraskelse for noen at en klubb ledet av ham ligger der de gjør. Birger Meling har Lars Fisketjønn allerede blogget om, så den vinkelen er tatt allerede. Selv om min vinkling ville vært uenighet med Gjesdalsbuens utskremte.
Mine opplevelser med Stabæk
Dermed blir min vinkling den sedvanlig beretningen min over tidlige hendelser, selv om vi i motsetning til f.eks RBK-bloggene mine faktisk har vunnet i de kampene disse hendelsene skjedde.
Den hendelsen mange vil huske er siste kamp på Stavanger Stadion tilbake i 2003. Selv om en nok kan bli noe overrasket om Inge Andrè Olsen husker noe fra den kampen. Jeg mener, klapset i bakhodet fra Peter Kopteff fikk jo Olsen til å gå ned som om noen hadde skutt ham fra speakerbua.
Det er merkelig, for det røde kortet til Kopteff er isolert sett soleklart, men ikke pokker om vi på Stavanger Stadion den kalde høstdagen kunne akseptere slik oppførsel under den siste seriekampen på den gamle ærverdige arenaen.
Så vi gjorde det vi Stavanger-folk kan best. Vi pep. Og vi pep. Vi sluttet kun å pipe de gangene vi scoret mål, vi scoret fire av dem og vant relativt komfortabelt mot medaljevinnerne, og da Erik Nevland gikk av banen og kysset gresset på vei ut.
Pipekonsert og medaljer
Men ellers gikk det i "møkkalag" og "dommerjævel". Klassikerne i Stavanger med andre ord. Velfortjent var det også. Det gikk så langt som at mannen som alltid har vært flink til til å sette seg på en pidestall i Fotball-Norge, nå senest med sin oppfordring til RBK om å sende Kåre Ingebrigtsen på kurs om sportslighet med tidligere nevnte Bob Bradley, viste fingeren til oss andre på sittetribunen fordi vi ikke akkurat aksepterte at Stabæk spilte som et møkkalag.
Ingebrigt Steen Jensen har alltid tatt seg selv og sitt lag noe mer høytidelig enn han ønsker å gi utrykk for. Så vi pep likegreit under utdelingen av medaljene til Stabæk også. Det skulle liksom bare mangle, når vi først var i gang.
Hadde Alanzinho i lomma
Så spoler vi fremover en del år. Nærmere bestemt til 2008. Det året de fleste i Norge husker best for Alanzinho-posisjonen, som Nils Johan Semb døpte det. Eller Alanzinho med pasning i ultraklasse, døpt av samme Semb.
De skulle til Stavanger på den høsten også, og det er rett nok slik at André Danielsen først fikk sitt velfortjente FIFA-cover i år. Vel, den kampen burde gitt han FIFA-coveret først som sist.
Foran Messi, foran Rooney og definitivt foran Yann Erik de Lanlay. Jeg tror fremdeles Alanzinho er i den lommen Danielsen hadde ham i i den kampen. Enda sykere, Mame Niang scoret mål. Rett nok på straffe, men mål er mål.
Opptatt av klasse og omdømme
Og Viking vant 4-1 mot et på papiret og i Tippeligaen fantastisk lag som ifølge Ingebrigt Steen Jensen kun hadde kostet drøye fem millioner i overgangssum. De pengene ble som kjent brukt på reservekeeperen Iven Austbø.
Ingebrigt må ha glemt at sign-on-fee og lønninger koster penger det også, så det er ikke så unaturlig at Stabæk noen år etter befant seg i særdeles prekære økonomiske vanskeligheter der de ble nødt til å komme med noen særdeles kreative løsninger i et desperat forsøk på å redde seg selv fra avgrunnen.
En kan også ta med 2-2 i 2009. Ikke fordi kampen er ekstremt minnerik, men fordi Inge André Olsen kalte Uwe Rösler for apekatt i etterkant.
De har alltid vært opptatt av klasse og omdømme i Bærum. De skal jo belære alle oss andre.
Vel, jeg skal ikke si noe om opsjoner og slikt, det blir nok litt for billig, men jeg tror nok heller jeg ser at Viking tar sine leksjoner fra andre klubber når det gjelder moral. Slik som Anderlecht på 80-tallet. Eller Juventus. Eller Argentina i 1978.
14 lag, sluttspill og nye divisjoner avgjøres nå
Diomande mister Norges playoff-kamper