Cupfinalen er en begivenhet utenfor alle proporsjoner, og slik er det ikke til å undres over at perspektivene stundom blir litt skakke.
Historisk kan man finne mange holdepunkter for å hevde at en cupfinale betyr null og niks . På samme måte som et seriemesterskap ikke nødvendigvis er et vendepunkt og begynnelsen på en ny æra. Store triumfer i fotball er først og fremst en begivenhet og en opplevelse der og da. Et øyeblikk å nyte. En dag og en helg med fest, fellesskap og oppsvulmet selvfølelse.
Vi følger Brann: Siste nytt om klubben her
Men en cupfinale kan bety en hel del. Forutsetningen er at man forvalter begivenheten, pengene den genererer og entusiasmen den fører med seg, på en fornuftig og gjennomtenkt måte .
Det mangler ikke på spenstige ambisjoner i Brann-historien. Vyer om jevnlig Mesterliga-deltakelse og en posisjon i Europa. Vi må være ærlige og si at slike mål synes fjernere enn på lenge. Ikke bare for Brann, men for norske lag i sin alminnelighet. Desto viktigere blir cupfinalen. Som enkeltbegivenhet og som springbrett til andre, stolte øyeblikk.
Høsten 2007 var Bergen i lykkerus . Brann hadde tatt sitt første seriegull siden 1963. Byen feiret sine helter, og det skulle godt gjøres ikke å la seg beruse. Ikke få av oss tenkte at dette var den endelige bekreftelsen på at Brann var et topplag.
Det tenkte de selv også. Historien har vist at vi alle tok feil, og Brann har selvkritisk innrømmet at de forvaltet dårlig de rammevilkårene som seriegullet ga dem.
Kan cupfinalen representere en ny anledning? Kan Ullevaal-oppgjøret mot Aalesund, uavhengig av utfall, være en ny plattform å bygge på? Kan årets viktigste klubbegivenhet være en mulighet til å skape noe langsiktig, noe bærekraftig, noe varig?
Jeg tror det kan ligge en reell gevinst i cupfinalen for Brann. Klubben har justert kursen på en imponerende måte etter bakrusen som fulgte seriegullet i 2007. Dundrende underskudd er snudd til solid overskudd, og laget har samlet sett prestert langt i overkant av forventning i 2011. Ikke bare har Brann nådd cupfinalen, de var også i juniorcupfinalen, og de rykket opp med annetlaget.
Men slik Brannstartet på nytt før denne sesongen, slik tyder mye på at de må starte på nytt også foran 2012-sesongen. Carl-Erik Torp er ute, Bjarte Haugsdal, Bjørnar Holmvik og Yaw Ihle Amankwah er til overs, og mye rart skal skje om ikke Rodolph Austin blir plukket opp av en utenlandsk klubb i det kommende overgangsvinduet.
Slik er det på sett og vis et veivalg Brann står overfor. Det kan også fort være et verdivalg.
Et par millioner på bunnlinjen. Det vil cupfinalen trolig føre med seg. Penger som det er fristende å bruke på nye spillere, og vi kan ane at den tilbøyeligheten ligger snublende nær. Men i en situasjon der Brann har foredlet lokale talenter til å bli landslagsspillere, og der de samme landslagsspillerne har bidratt til å løfte annetlaget ett hakk opp, er det på høy tid at de også får tillit og spilletid på A-laget.
Fredrik Haugen var av mange ventet å skulle bli en profil på elitelaget i 2011 . Han er ikke blitt det, og han kommer heller aldri til å bli det om han ikke får sjansen, 90 minutter helg etter helg.
Kristoffer Barmen og Kristoffer Larsen har fått sin debut i 2011, Jonas Grønner fikk sin i 2010. De er representanter for en generasjon som høster lovord internt og eksternt. Å hente nordmenn, er dyrt. Å hente utlendinger, er kontroversielt. Å hente talenter fra egne rekker, er gratis, og gevinsten kan være betydelig, også i form av oppslutning og entusiasme rundt laget. Hvis Brann mener alvor med sin talentsatsing, skal de vende blikket innover heller enn utover når A-stallen skal fylles opp foran 2012-sesongen.
Men i morgen handler det fremdeles først og fremst om Austin og Ojo og en håndfull utlendinger til. Så tror jeg det er mye opp til Brann selv hvor mange av krumtappene som er lokale neste gang rødtrøyene når cupfinalen.