Kirken bak plassen hvor medaljene deles ut er fra 1666. Også den har fått et lite snev av Norge over seg i kveldsmørket. Og foran scenen var norske tilskuere i overtall. Martin Slottemo Lyngstad

«Kan det bli for mye av det gode?»

OM LANGRENN: «Er det noen nordmenn her?» ropes det. Svaret er: Ja, overalt.

Robert Veiåker Johansen

SEEFELD: Om de andre er litt lei nå, er det til å forstå. Dette er et verdensmesterskap for 60 nasjoner, nesten en tredjedel av landene i verden, men det er mye Norge i monitor. Både i sporet, i intervjusonene og ikke minst i lysløypa i den lille, østerrikske landsbyen med 3000 innbyggere.

«Rompa mi, du e så glad i rompa mi» overdøver all annen lyd i gågaten Bahnhofstrasse. Foran den vakre landemerke-kirken Seekirchl fra 1666 har noen stilt opp et norsk flagg på størrelse med et kinolerret.

Aftenpostens Robert Veiåker Johansen skriver fra ski-VM i Seefeld. AFTENPOSTEN

På premieplassen forsøker scene-oppvarmeren å få fyr på stemningen. «Er det noen italienere her?», roper han, og det mumles. «Hva med finner, er det finner her?», men det skal mer til enn litt lokking til for å lure finner utpå. «Tyskere?».

Det ropes litt mer, grensen til Tyskland er bare ti minutter unna, lenger opp i dalen.

Mannen på scenen tar en kunstpause og trekker pusten dypt. «Noooorgeeeee!», roper han, «er det noen nordmenn her?».

Dét er det jo.

Nå brøler de som om de er i ferd med å vinne hele VM. Og dét er de jo.

Ansiktsmaling og raske briller – norske supportere setter absolutt sitt preg på verdensmesterskapet på ski. Martin Slottemo Lyngstad

Norske flagg fyller gatene i VM-byen. Her er et par på vei til medaljeseremonien lørdag. Martin Slottemo Lyngstad

Norge – resten 6–6

Etter nok en dag der norsk skispor-suverenitet ble demonstrert, er fordelingen av medaljer brutal.

Gull: Norge-resten 6–6. Medaljer: Norge-resten: 14–22.

I langrenn har Norge vunnet fem av seks gull, og det er ennå en uke igjen av mesterskapet.

Den ene halvdelen av Norges sprintduo, Emil Iversen, feiret sin triumf på en spesiell måte søndag. Han sa at han gledet seg til å vise norske journalister fingeren – fordi de var kritiske til den svake tremila hans dagen i forveien.

Er norske skistjerner så høye på seg selv at de ikke tåler at det pirkes i prestasjonene deres? Holder det ikke at resten av Tirol heier på Norge, skal journalistene også ha med kubjeller og male flagg i ansiktet?

Den norske sprint-duoen Maiken Caspersen Falla og Ingvild Flugstad Østberg følte det nok ikke slik, men det var noe befriende over at Sverige fikk ett gull søndag, og at to skiløpere fra vesle Slovenia kan legge seg som sølvvinnere.

Det går en grense for når idrett beveger seg fra å være uhyre dramatisk til en smule kjedelig. Om Therese Johaug fortsetter å gå 20 sekunder raskere enn konkurrentene for hver femkilometer hun går, slik hun gjorde forleden, kan det raskt føles uspennende. Ikke for Johaug, kvinnelandslaget eller Norges Skiforbund, som bare utfører jobben sin, men for dem som ser på.

På lengre sikt: Er det noen vits å betale billetter for noe som tilsynelatende er avgjort på forhånd? Er det et poeng å kjøpe TV-rettigheter til noe som ikke har nerve? Er det logisk å sponse en idrett der én nasjon – riktignok en kjøpesterk nasjon, men med få innbyggere – dominerer så sterkt?

Norske skiløpere har også imponerende ekspertise i å få de jevne og tette bataljene til å vippe sin vei. Tenk på hvordan Sjur Røthe vant tremila. Eller på herrenes 18 minutter lange neglebiter-skisprint søndag. Siste etappe ble lureløp, på et tidspunkt stoppet alle opp, men 22 år Johannes Høsflot Klæbo visste godt hva han drev med. Han er ikke den perfekte distanseløper ennå, men i sprint er han eneren.

Snaps-skapet til Per Gunnar Nordahl er tomt, men tonen i gågaten i Seefeld er helt topp likevel. For mange norske skiturister har den østerrikske alpebyen vært et drømmereisemål. Martin Slottemo Lyngstad

Per Gunnar Nordahl og kompisene reiste til Seefeld med et helt klart medaljemål – seks gull, seks sølv og tre bronse. Martin Slottemo Lyngstad

Se og bli sett i Seefeld

I gågaten i «Little Norway» gjaller ikke lenger «Rompa mi», men Madonnas 30 år gamle «Like a Prayer». Foran en av de mange barene har ti norske kamerater på «reunion»-tur alt de kan be om. Seefeld har skispor, slalåmbakker, mye sol, gode restauranter og er innrammet av fjell det er umulig å bli lei av.

Stedet har også over 100 års skihistorie, og det er kanskje naturlig at annenhver stemme man hører her er norsk. OL i Pyeongchang for et år siden var kaldt, forblåst og langt unna. VM i Finland året før fristet ikke all verden, det heller. Seefeld er midt i blinken for å bruke olje- og laksepenger, spesielt i vinterferien.

– Jeg håper vi klarer å lage en tradisjon ut av dette, sier den ene av kameratene, Per Gunnar Nordahl (32).

Stemningen var upåklagelig for Tobias Pran Schmidt (i midten) og kompisene i Seefeld lørdag. Martin Slottemo Lyngstad

På ryggen har han ett lite treskap med plass til to snapsflasker. Køen av alle som vil åpne skapdøren og kikke inni, har vært lang hele helgen. Det er mange måter å få oppmerksomhet på i Seefeld, og norske turister og utøvere behersker de fleste. Men kan det bli for mye Norge?

– Jeg skjønner at du stiller spørsmålet. Men det må jo være opp til de andre nasjonene å heve seg, og gi oss konkurranse. Så håper jeg virkelig at Norge gjør det de kan for å hjelpe dem med kunnskap, enten det handler om trening eller hva man har under skiene, sier Nordahl.

Noen timer etter «vise fingeren»-uttalelsen, satte Emil Iversen seg ned bak et langbord på pressesenteret i Seefeld. Han virket fortsatt litt irritert og kalte mediene «korttenkte».

Emil Iversen (t.h.) og Johannes Høsflot Klæbo på pallen etter lagsprinten. Russere (t.v.) og Italia på flankene. Martin Slottemo Lyngstad

Iversen snakket engelsk i mikrofonen, man må jo det bak dette bordet, men 80 prosent av journalistene foran ham var landsmenn og -kvinner.

Norske skigull får ikke plass i så mange andre aviser enn de norske.