Av og til dukker det opp kvalitet og utfordrer Real Madrid og Barcelona. Det er ikke slik at det Diego Simeone og Atlético Madrid gjør denne sesongen er sensasjonelt, unikt eller enestående. Hverken i Spania spesielt eller fotballen generelt. Selv om pressen løper i flokk og ynder å presentere det som en "opplest og vedtatt" sannhet.

Enorm Benitez

Rafael Benitez ble dessverre en manager som mange husker som en "nestenmanager" fra tiden Liverpool. Enda han truet de etablerte klubbene i Premier League, og førte klubben til to finaler i Champions League. Mirakelet i Istanbul, mot et knallsterkt AC Milan på den absolutte høyden, var en enorm prestasjon. Og hadde det ikke vært for et umulig Manchester United, så hadde selvsagt knallsesongen 2008/09, i Premier League, med kun to tap på 38 kamper, gitt dem et kjærkomment ligagull.

Jobben Benitez gjorde i Valencia var enestående. De var for 10-12 år siden dagens Atlético.

Jeg husker så godt hva Liverpools tyske midtbaneelegant Dietmar Hamann, sa etter dobbeltmøtet mot Valencia i Champions League i 2002; Vi var sjanseløse, vi skapte omtrent ingenting og de var bedre enn oss til alt.

Det var på bakgrunn av disse kampene, og selvsagt gode resultater, at Liverpool-ledelsen senere "håndplukket" spanjolen til å forsøke å gjenskape suksessen på Anfield. I ettertid er det lett å si at Benitez — fra mange hold - fikk for lite kreditt for jobben han gjorde i Liverpool. Og fortsatt gjør det.

Vant mer enn Rodgers

Som en liten digresjon; Benitez vant 56 prosent av kampene som manager som Liverpool, mens dagens manager Brendan Rogers, som uten å ha vunnet noe som helst, blir genierklært etter å ha vunnet 55 prosent av kampene. Så langt. Jeg føyer til, den ene er fra Spania, den andre fra Nord-Irland. Det kan ligge noe der. Folk på balløya er seg selv nærmest. Og seg selv like.

Kollektivet som Rafel Benitez skapte - eller videreutviklet etter argentisnke Hector Cüper - vant to seriemsterskap og Uefa-cupen. Laget var bunnsolid, godt organisert, løpssterke, fysisk robuste og spilte i perioder gnistrende god pasningsfotball med stor bevegelse. Og så hadde de artisten og playmakeren Pablo Aimar. Og rundt ham hardtarbeidende Ruben Baraja og David Albelda. Stopperne Roberto Ayala og Mauricio Pellegrini eller Carlos Marchena. Offensive backer i Carboni eller Aurelio på venstre eller Curro Torres på høyre. På kantene Angulo og Kily Gonzales og på topp lagets høyeste spiller, John Carew, 195 cm på strømpelesten.

Carew var langt i fra like god som Diego Costa, ikke skåret han i nærheten av like mange mål heller, men han var svært viktig i denne perioden. Han bandt opp mye oppmerksomhet og gjorde jobben lettere, og rommene større, for Pablo Aimar.

Som i Atlético så var det kollektive viktigst også hos Valencia, de jobbet dispiplinert. lojalt og hardt for hverandre.

Felles for dem var at de var vonde å spille mot. De utfordret i 90 minutter i hver kamp.

Tidenes snuoperasjon

Deportivo La Coruna var et annet lag som splittet dominansen hos de to store. Ledet av fotballprofessoren Javier Irureta vant de både seriegull og ga sitt publikum store opplevelser i Europa. Fansen vil nok aldri glemme en spiller som den elegante playmakeren Juan Carlos Valderòn, og de vil garantert heller ikke glemme tidenes snuoperasjon i en kvartfinale i Champions League.

Merkelig nok kom også den mot AC Milan. I 2004, året etter at Milan vant trofeet på Old Trafford, mot Juventus, i en hel(kjedelig)italiensk affære, så snudde Deportivo 1-4 tap borte på San Siro til 4-0 hjemme og avansement til semifinalen.

Jeg var der - på Estadio Riazor - dem 7 april i 2004, sammen 29.000 andre. Det ble en kveld for minneboken. Fordi ingen trodde det umulige var mulig, med unntak av manager Irureta og hans tapre spillere. 1-0 ved spissen Pandiani, 2-0 ved playmaker Valeròn. Kunne dette allikevel gå? 3-0 ved Luque, og da arbeidsjernet Fran satte inn 4-0 i det 76. spillerminuttet, eksploderte det. Det var helt surrealistisk og det umulige gjort mulig.

Forøvrig hjalp prestasjonen heller lite i semifinalen mot Porto. Det portugisiske laget, ledet av den gang mer ukjente Jose Mourinho, nektet Deportivo å skåre mål over 180 minutter, og da var det takk og farvel, mens Mourinho triumferte hjem pokalen i finalen.

Det var starten på mange måter starten på Mourinho-karrieren, men også på mange måter - starten på slutten - som toppklubb for Deportivo La Coruna.

Kollektiv

Dagens Manchester City-manager, Manuel Pellegrini, skapte et solid kollektiv i Villarreal. Som utfordret de etablerte toppklubbene. De ble nummer to i La Liga og spilte seg helt frem til en semifinale i Champions League. Villarreal var på mange måter bygd over samme lest som Atlético og Valencia, et hardtarbeidende kollektiv, solide defensivt, fysisk sterke og med et godt pasningsspill i tillegg til flere taktiske dimensjoner.

All ære til Diego Simeone og Atlético for jobben de gjør, men sensasjonelt er det ikke, selv om dette kun er forbeholdt de aller dyktigste managerne/trenerne.

De som kompenserer for manglende resurser med en stor porsjon dyktighet. De er ikke mange, men desto dyktigere.

Jeg føyer til Ronny Deila og Jurgen Klopp på (utlending)listen, og kanskje Brendan Rodgers. Om han vinner noe.

Det gjorde Rafael Benitez. Vant. Også med Liverpool. Hvem glemmer Istanbul.

Respekt. Også bak tastaturet.

Sportslig hilsen Roar