Dessverre er det ikke til å unngå. Friidrett er skreddersydd for juksemakere og svindlere. Kraft og utholdenhet er typiske kravspesifikasjoner til utøverne. Midler, medisin og metoder er tilgjengelig, og det er alltid noen som er fristet til å ta den korte veien.

Denne gangen er det ikke bare løse betraktninger rundt temaet som kommer til overflaten, men håndfast materiale som Det internasjonale friidrettsforbundet (IAAF) har sittet på og forsøkt å holde hemmelig.

Grumset som er virvlet opp under oppkjøringen til VM i Beijing, er sjokkerende og plasserer langt på vei en hel idrettsgrein i mistankens skygge. Det antydes at så mye som en tredjedel av alle medaljene i utholdenhetsgreiner mellom 2001 og 2012, kan være vunnet av dopede utøvere.

Knut Langeland.jpg

Videre skal mer enn 800 atleter ha avlagt prøver som regnes som mistenkelige eller anormale. En rekke andre funn gir grunnlag for å beskrive situasjonen i dramatiske ordelag. I tallmaterialet kan det ligge bevis for det som blir karakterisert som en «ekstraordinær utbredelse av juks».Alt dette kommer på toppen av det vi vet fra før, for eksempel at halvparten av verdens raskeste menn er tatt for doping. Samlet sett plasserer friidretten seg dermed i samme klasse som sykling. Det eneste som mangler, er at greinens suverent største profil, Usain Bolt, gjør som Lance Armstrong: Innrømmer at han har lurt oss.

Forhåpentlig har han ingen som helst grunn til det. Forhåpentlig er sprintfenomenet fra Jamaica nettopp det: Et fenomen med fremdrift skapt av gener, trening og særlige fysiske forutsetninger. Akkurat slik som vi trodde om Kenyas mellom— og langdistanseløpere.

Helt til det viste seg at også de, i betydelig omfang, tyr til sprøyter og blodposer, og omgir seg med leger og trenere av høyst tvilsom støpning. Nye avsløringer avler ny mistanke. Vi kan aldri vite, og når de som blir tatt, er så tallrike, påvirker det vår holdning til alle de andre.

Slik har mistanken spredd seg som en kreftsvulst og infisert stadig nye utøvere. Også dem vi trodde vi kunne stole på. Slik er dopingen blitt et problem som ikke skiller mellom skyldig og uskyldig. Vi tror godt om noen, men tvilen ligger der som en gnagende uro. Tilsvarende har vi utøvere som vi nesten uten videre kan regne med har urent mel i posen. Hvem kan for eksempel lenger ha noen som helst tiltro til russiske kappgjengere?

Noen har nemlig gjennom sin historikk plassert seg selv i en permanent tilstand av mistanke, og en nasjon som Russland blir fremhevet som verstingen i klassen. Ikke overraskende. Men når tvilen med en viss grad av berettigelse kan festes til nær sagt en hvilken som helst utøver, fra et hvilket som helst kontinent, det er da det begynner å bli virkelig alvorlig for friidretten. Det er omtrent der vi synes å være akkurat nå.

Det er nettopp her Det internasjonale friidrettsforbundet har sviktet aller mest. Deres oppgave er ikke bare å avsløre doping og legge til rette for at juksemakerne kan bli tatt. Deres oppgave er også å beskytte og sørge for at de rene utøverne holdes utenfor mistanke. Slik det er nå, er alle i større eller mindre grad fanget i dopingens klissete edderkoppnett.

Kampen mot doping er ikke et slag, det er en krig uten ende. Den er utmattende og må føres uopphørlig og med en besluttsomhet som aldri kan trekkes i tvil. For IAAF haster det å rydde opp. Et inntrykk av halvhjertethet er blitt skapt, og for den nyvalgte presidenten, Sebastian Coe, må det bli en høyt prioritert oppgave å rydde opp. Grundig.

Det er selvsagt en krevende øvelse når man samtidig skal ivareta rettssikkerheten til utøvere, trenere og nasjonale forbund, men det er en oppgave som må gjennomføres på en overbevisende og kompromissløs måte. Fordi en av idrettsbevegelsens viktigste og mest tradisjonsrike greiner har satt sin egen troverdighet ettertrykkelig på spill.