GRUE/HAMAR (Aftenposten): Smal vei kjører storslalåm gjennom flatt landskap. I skogkanten står elg, og ved gårdene enorme jordbruksmaskiner, og du reiser videre, forbi høyballer pakket inn i plast og pappskiver det går an å skyte på, over en bru, og når du stanser ved Felleskjøpet og herremotebutikken «Øss kæra» («Vi karene»), vet du at du er i hjertet av vesle Grue.
Ståle Solbakken, nasjonens hotteste trener og dagens Barca-motstander i Mesterligaen, er herfra.
LIVE kl. 20.45: FCK — Barcelona
Det var her han syklet hjemmefra med ballen på bagasjebrettet, på jakt etter noen som ville spille. Det var her han innførte regelen «når det ringer inn, er det første målet vinner», det kunne ta tid, og lærerne klaget til lærerpappaen Svein.
Det var her han og vennene fikk vann fra melkekartonger av en gammel mann som så hvor svette de var. Da de ble voksne menn, mistet de håret. «Det var noe med vannet hans», er spøken de forteller hverandre igjen og igjen.
(Artikkelen fortsetter)
Svein Solbakken viser frem de mange gressfeltene på Grue. (FOTO: INGAR STORFJELL)
Fotball og skole
Grue er et paradis for alle som brenner etter å bli god i fotball. Her er det god plass, og ledige gressbaner, åpne sletter, en kunstgressbane og en hall. Ellers? Lite å bli ukonsentrert av.
Med en far som til slutt fikk 550 kamper på Grues midtbane, var det ikke mulig for eplet å ramle så langt unna stammen. Bilister som kjørte forbi den gamle gressbanen som hadde 5000 tilskuere rundt seg da Grue slo Lyn i cupen, kunne se Ståle Solbakken stå for seg selv med baller fra to nett. Han skjøt og skjøt.
Farens besettelse etter engelsk fotball var også smittsom . I dag sier opphavet at han er glad for at interessen til slutt dabbet av; tapte Chelsea, så var hele helgen ødelagt. Ståle ble Liverpool-supporter. Å kjøre forbi en kiosk med ham i baksetet var en prøvelse. Det kunne jo hende at det var et fotballkort der som han ikke hadde.
Ståle var god, men lagkameratene Kent Bergersen og Stig Østerud var minst like gode. Dessuten var han sent utviklet. Når motstanderlagene kom til Grue, pleide Ståle Solbakken å stå utenfor garderobeanlegget og si «å, så store».
Men det var ikke så ofte noen slo dem. I 1983 ble Grue uoffisielle Norgesmestere for guttelag. Det er hovedpersonens sterkeste minne fra barnefotballen.
— For Ståle handlet oppveksten om skolen og fotballen , sier Svein Solbakken.
— Vi spilte fotball til det ble mørkt, forteller barndomsvennen Gjermund Holt.
Etterpå spilte de fotballspill og byttet fotballkort.
Fantes det flere slike barn før enn det gjør nå?
(Artikkelen fortsetter)
Fra Haslemoen til HamKam
20 år gammel forsto Solbakken at han måtte videre. Midtbanespilleren spilte for forsvarslaget til Haslemoen, og plutselig begynte større klubber å ringe.
En drøy times biltur fra foreldrene fantes HamKam. Byen hadde lærerskole. Fotballspilleren ville ha utdannelse. Valget var enkelt. Dagens Kamma-trener Vegard Skogheim la merke til ham med én gang:
— Jeg husker at jeg kom hjem (fra Viking), og så en. . .hvordan kan jeg si dette slik at det ikke kan misforstås. . .en hoven blei som ville jævla mye. Det er ikke så ofte en helt ny 19-20-åring står og kjefter på de eldre spillerne. Men det gjorde han.
Skogheim forsto raskt at nykommeren ikke var hoven. De ble venner. Det er de fortsatt, over 20 år etter.
Og er det noe Ståle Solbakken er like flink til som å ta ut riktig ellever, så er det å ta vare på vennene sine.
Selv om mannen har to ansikter.
- Prat med mamma'n din
Det ene er hardt, øynene kan være kalde, totalen lurer deg til å tro at eieren er arrogant, og når han åpner kjeften, svekkes ikke mistanken. «Treneren kan velge å spille med han raske eller han stygge», sa han før en kamp mot Mesterliga-motstander Rubin Kazan. «Neandertaler», kalte han den danske B.T-journalisten Morten Crone Sejersbøl.
Da en NRK-medarbeider for noen år tilbake klaget over at han ikke fikk intervjue Solbakkens spillere, smalt det: «Ikke prøv å ta det ut på meg at du ikke gjør jobben din. Det driter jeg i. Om du er skuffa, så prat med mamma'n og pappa'n din. Ikke med meg».
Men underveis i jakten etter spor fra 42-åringens barne- og ungdomstid, finner vi en annen Ståle Solbakken. En som handler når venner har mistet kontroll over livet sitt, og trenger hjelp.
Som spanderer førjulsfest for flere titalls gamle HamKam-kamerater hvert eneste år. Som ringer én gang i uka for å høre «hvordan går det, har du det bra?». Som er førstemann på telefonen for å høre hvordan moderklubben Grue har gjort det i 4. divisjon. Som sender tekstmeldinger til trenere som har hjulpet ham for over tyve år siden, hvor det står «det ligger to billetter til deg til København-Barcelona i Parkens resepsjon».
En slags konklusjon: Det og dem Ståle Solbakken bryr seg om, bryr han seg veldig om.
(Artikkelen fortsetter)
HamKam-trener Vegard Skogheim og Ståle Solbakken er gode venner. (Foto: INGAR STORFJELL)
Psykisk terror
Etter fire sesonger på Briskeby, gikk Solbakken til Lillestrøm. Veteranen Bård Bjerkeland forsto at det var nye tider på Åråsen da han plutselig mistet treningsdrakt-nummeret sitt — den ettertraktede tieren.
Solbakken ble leder og kaptein der også, og 26 år gammel ble han endelig vurdert god nok for Norge.
Drillo hadde to egenskaper: Han vant kamper, og han sørget for at spillerne sine fikk bedre betalte jobber i andre land. Ståle Solbakken, mannen som i følge faren «kan ha en six-pack med øl i to år», valgte feil: Joe Kinnears Wimbledon, også kalt «The Crazy Gang».
Det skar seg fullstendig.
Ståle var vant til å blande seg inn i taktikken til lagene han spilte for.
Andre klubber hadde jo taklet det.
I Wimbledon var det en synd.
— Fire måneder med psykisk terror, har vært Solbakkens analyse i ettertid.
— Han mistet litt av gløden. Det var vanskelig for ham å godta trener- og treningstradisjonen der, sier faren.
Solbakken scoret ett mål og ble kåret til banens beste i én kamp, mot West Ham, favorittlaget til kameraten Gjermund Holt. Da julen kom, og spilleren reiste hjem til Grue, dukket han opp på vennens trapp med magnumflasken med champagne han hadde vunnet. «Sorry, kompis», sa han bare.
Det ble ikke flere flasker.
Hjertet stanset
Danmark og Aalborg ble Ståle Solbakkens redningsbøye. Aldri var han så god som han var der. Han glødet, ble kåret til seriens beste spiller, dro hjem mesterskapet, og vekket hovedstadsklubben FC Københavns interesse.
Der skulle han ta enda et steg, løfte spillet sitt enda mer.
I stedet gikk han rett i bakken - på grunn av en medfødt feil som aldri hadde blitt oppdaget.
13. mars 2001 sluttet Ståle Solbakkens hjerte å slå.
I syv minutter.
Lagkameratene, dem han bare hadde spilt 14 seriekamper sammen med, gråt. Det som hadde hendt, kom på nettavisene før foreldrene hjemme i Grue fikk vite noe. En kollega av Svein Solbakken så saken på nettet, men turte ikke si noe. Rikshospitalet ringte moren Mona. De sa bare at sønnen hadde hatt hjertestans. Det var minutter, timer og dager Solbakken-familien aldri kommer til å glemme.
— Jeg har vært død i syv minutter. Da blir man ikke stresset, pleier Ståle Solbakken å si.
- Blir ikke lenge
Hovedpersonen husket ingenting. Korttidsminnet forsvant i en periode, slik at han gang etter gang spurte «hva var det som skjedde? Falt jeg bare?». Da han til slutt begynte å huske, skulle han ønsket at han kunne glemme igjen. For meldingen fra legene var hard: Han burde ikke spille mer fotball.
Det var ikke trygt.
Han valgte det nest beste - å bli trener.
HamKam-sjefen Truls Haakonsen (nå Vålerenga) forsto at han måtte handle. Før 2003-sesongen var Ståle Solbakken tilbake på Briskeby, nå som ekte trener, ikke bare selvutnevnt sjef. Han ba umiddelbart den pengelense klubben om å bruke midler den knapt hadde til å løse syv spillere ut av kontraktene sine.
Han bygget noe nytt, og rykket straks opp. I sin første sesong i eliteserien, tok han en sterk femteplass. Året etter 10. plass.
Da meldte storklubben FC København seg.
Den sterke styreformannen Flemming «Don Ø» Østergaard hadde fått med seg at han gamle favorittspiller kunne trene lag også. «Don Ø» tok en sjanse.
FC København-supporterne er gode, men kravstore. «Vi støtter dere i alt, men 2. plass aksepterer vi ikke» , er et banner som oppsummerer mentaliteten. Da Ståle Solbakkens nye klubb tapte 0-3 for erkerival Brøndby i en av de første kampene, husker Svein Solbakken at han sa til kona Mona:
— Der blir'n ikke lenge.
Far tok feil.
Siden ordene falt, har FCK tatt fire seriemesterskap av fem mulige, vunnet ett cupmesterskap og er inne i sin annen Champions League-deltagelse (den siste på bekostning av Rosenborg).
(Artikkelen fortsetter)
Ståle Solbakken og FCK måler igjen krefter med Barcelona tirsdag kveld. (Foto: Scanpix)
FCK-Barcelona
Ståle Solbakken sykler ikke lenger rundt på Grue med ball på bæreren, mens han leter etter kompiser å spille fotball med.
Han leker med de aller største nå, i Europas flotteste fotballiga.
I morgen kveld er motstanden helt spesiell.
Alle kan ikke komme fra Barcelona.
Men alle kan slå Barcelona.
Det er dét Grues store sønn skal prøve på.