Forsvarsspill handler om å vinne ball i gode posisjoner. Når Norge i enkelte landskamper sjelden vant den før den lå i eget nett, var en justering av kursen helt nødvendig.
Når du som fotballtrener opplever at resultater og prestasjoner ikke blir som du ønsker deg har du to valg. Du kan tenke forbedring eller forandring.
Per-Mathias Høgmo har forsøkt forbedring, og ser at det er tid for forandring.
Det er en klok realitetsorientering.
Kritikken mot Høgmo
Høgmo blir kritisert av flere for å øve på noe helt annet enn han ser ut til å velge når alvoret starter. Det er til å forstå, men det har neppe vært planen. Han har kjørt en bil stadig nærmere en grøftekant, og så etter hvert at han hadde valget mellom å fortsette å tråkke på gassen, eller koble inn bremsepedalen.
Landslagssjefen bygger hus. Det har tidvis vært trekkfullt og vaklende.
Uten en solid grunnmur hjelper det lite med en fin første etasje eller et vakkert loft. Landslaget kan rett og slett ikke spille forsvarsspill som det har spilt det i flere av kampene, åpent og uten grunnstruktur, med lange avstander mellom lagdeler og enkeltspillere.Derfor var det riktig å dreie to omdreininger til et forsvar der laget blir en enhet, ikke ulik et enkeltmannsforetak. Landslaget skrudde rett og slett tidsmaskinen 20 år tilbake, til en tid der 4-5-1 med lavt press var like selvfølgelig som «god latin». Det var ikke vakkert. Det var en konsekvens av det vi så i forrige bortekamp.
Jeg satt selv på Stade de France i vår og så et norsk lag med gjennomtrekk i alle retninger. Frankrike spilte mellom, rundt og over Norge omtrent som de ville. Norge var nødt til å bli et kompakt lag igjen mot en god motstander. Landslaget ble det. I hvert fall delvis.
Hullene sentralt i banen ble tettet med tre midtbanespillere i stedet for to, og fikk en ekstra spiller bak ball. Det hjalp. Men det gir laget fortsatt klare utfordringer når alvoret starter.
Det offensive problem
Norge tettet ikke på kantene. Tarik Elyounoussi og Mats Møller Dæhli er bedre til å angripe enn å forsvare seg. Problemet er at det samme er backene bak dem, særlig Omar Elabdellaoui.
Summen av dette er at Norge blir for ofte overspilt og havner i undertall på begge sider.
Det største problemet er likevel at den ekstra tryggheten defensivt gir mindre gevinst offensivt.
Vi har sett det før. Lav 4-5-1 risikerer å isolere spissen vår, som i første omgang på Wembley. Derfor er vi nødt til å risikere mer, som etter pause. Det er den balansen mellom trygghet og struktur på en side, risiko og mot på den andre, alle fotballtrenere er ansatt for å skape.
Det er derfor jeg mister tråden i deler av kritikken etter kampen. Det kan ikke være sånn at fordi Norge, endelig, spiller et forsvarsspill med struktur blir ute av stand til å spille et angrepsspill med kreativitet.
Det krever imidlertid minst to enkle og klare valg.
Norge må presse høyere enn i første omgang på Wembley, ellers blir veien frem til motstanders mål lang.
Norge må gi seg selv tid til å flytte opp nok spillere foran ball når vi angriper ved å bruke god tid med ball når vi ikke har klare kontringssjanser. Det løser mye.
Viktigere enn spillestil
Derfor: Glem spillestildiskusjonen nå, i hvert fall noen døgn. Norge har viktigere ting å bruke tiden på. I Italia er spillestildiskusjonen rundt landslaget særdeles kort: Gi oss et spill som vinner kamper. Da bør en nasjon med «fem millioner mennesker i snøhauger» tenke på samme måte foran en utrolig viktig kamp.
Landslaget skal skaffe seg en åpning på EM kvaliken som gir oss noe å tro på. Helt presist, som gir poeng. Mot vår «evige nemesis» fra flere sluttspill, er det en måte å ikke greie det: Ved å være naive.
Dristige, kloke og entusiastiske? Ja, så til de grader.
Naive, der vi blottlegger oss selv i et anfall av overmot, der vi tror at et ordinært lag med ordinære spillere skal spille ut en firedobbelt verdensmester?
Nei takk.