Yngre lag, seniorlag, landslag, regionlag og skolelag. Hvem skal passe på at unge håndballspillere ikke kjører seg helt i bånn? Svar: Alle!

– Spillerne må lære seg å ta ansvar, så totalplanen ser bra ut. Men det er komplisert bilde. Alle aktørene er enig om den totale belastningen, men erfaringsmessig blir det likevel vanskelig. Enhver trener er seg selv nærmest – særlig når det begynner å brenne. "Vi må holde 2. divisjonsslaget oppe". "Det står om seriegullet for J17 osv."

Landslagstrener Thorir Hergeirsson tegner på en tavle for å illustrere alt de beste spillerne skal forholde seg til: Klubbmiljøet, regionsmiljøet, landslagsmiljøet og videregående skole. I tillegg har spillerne et individuelt miljø med familie og venner.

– Den største utfordring ligger i at de beste, unge utøverne har for mange kamper og for mye håndballtrening og ofte for lite tid til fysisk trening og restitusjon og hvile over tid. Spesielt i perioden de går toppidrett på videregående, deltar på flere lag i klubb og er landslagsspillere

– Det er viktig at det er dialog mellom landslag, klubb og skole. Og det er ikke så enkelt at det går an å lage en regel som gjelder for alle. Det som er for mye belastning for én trenger ikke å være det for en annen. Og hvem har oversikten når en spiller har opptil ti trenere å forholde seg til?

Klandrer ikke andre

Kristine Breistøl er på vei tilbake i håndballkarrieren. Jumpers knee, som følge av hardkjør i ungdomsårene, har fratatt henne et par år av karrieren.

– De er ganske sikre på at jeg fikk jumpers knee på grunn av hardkjør i ungdomsårene, sier Larvik-spilleren.

– Jeg spilte mye da jeg gikk på videregående, det vil si fra jeg var 16 til 18. Da var jeg på 92— og 93-landslaget på aldersbestemt landslag, spilte J18 for Bækkelaget, 3. divisjon for Bækkelaget og 1. divisjon for Bækkelaget. Riktignok var jeg ikke på alle lagene samtidig, men det ble mye. I tillegg hadde vi regionale samlinger.Som de fleste andre i tenårene syntes Kristine det var morsomt å spille kamper. Så morsomt at hun ignorerte begynnende smerte i knærne.

– Jumpers begynte for tre år siden. Det ble ikke tatt på alvor før jeg kom til Larvik sommeren 2012. Da ble jeg tatt av treningen, og det ble konstatert jumpers knee, forteller Oslo-jenta.

Ingen av lederne i Bækkelaget reagerte på at Kristine hoppet fra lag til lag, men hun klandrer ikke dem.

– Ingen rundt meg sa at jeg skulle stoppe, men jeg tar en del på min egen kappe. Jeg tenkte at smertene kom til å gå over – bare jeg fikk hvilt godt nok. Men det fikk jeg jo aldri. Det er ikke så lett når du er i 17-18-årsalderen. Da har du lyst til å være med på mest mulig.

Det store spranget

Den kritiske fasen for unge spillere er når de går fra ungdomsskolen til videregående.

– Spillere som har vært vant til tre treninger i uken pluss kamp skal plutselig trene seks-syv ganger i uken pluss kamp. Det resulterer i masse benhinnebetennelse, skulderskader og jumpers knee. Selv om det er blitt større bevissthet rundt dette enn det var for noen år siden, må det være blålys i denne perioden. Skal en utøver spille for to-tre lag, blir det trening mer enn seks-syv ganger i uken pluss kamper. Kanskje noen skal spille beach også? Vi må forplikte oss politisk til å ta vare på ungdommen. Det vil bli ramaskrik hvis vi ikke er med på yngremesterskapene, og dette blir en mølle som bare ruller, sier Hergeirsson, som påpeker noe av grunnen til det store presset.

– Vi har unge elitelag i Grundigligaen fordi det stort sett er dårlig økonomi i klubbene. De har ikke økonomi til å beholde seniorer som blir gode. Derfor fylles det på med unge – unge som allerede er opptatt på flere andre lag. Hvilke lag og treninger skal spilleren prioritere og hva skal prioriteres vekk? Det er utrolig viktig. Her må trenerne inn – dette skal ikke unge spillere måtte stå og velge selv.

Vil oppdra spillerne

Ettersom ungdommen utsettes for mange særinteresser, ser landslagssjefen følgende løsning:

– Spillerne må være litt sin egen trener. De må vite mer om seg selv: "Hva gagner meg?" De må også bli rustet til å lære opp oss trenere – ikke bare være passive og ta imot ordre. Jeg savner at flere tar konsekvensen av det vi snakker om. At alle aktørene gjør det. Vi har jenter som har tatt styringen over egen karrière, og de er blitt gode: "Karo", Gro, Katrine, og Else-Marthe. Det må bli forbudt å kjøre Lillehammer-Oslo-Lillehammer for å rekke to kamper på én dag. Overivrige foreldre er dessverre ofte med på å jage deltagelse på for mange arenaer. De vil gjerne leve ut drømmen gjennom sine barn.