Ingvar Stadheim og Per-Mathias Høgmo. ENDRE ROMØREN, SOGN AVIS og NTB SCANPIX

«Jeg tror at alle som er veldig mye i fokus, som er mye i media, synes det er noe dritt»

Per-Mathias Høgmo (56) er presset før høstens skjebnekamper. Ingvar Stadheim (65) vet alt om hvordan det kan storme rundt en landslagssjef.

  • Les hva mannen som «felte» Stadheim sier nederst i saken.

— Det var bare ord som ble skrevet. Og det dør en ikke av. Det tenkte jeg da det stormet som verst.

Resultatene var ikke all verden. Starten på EM-kvalifiseringen var tung. Overskriftene i avisene var nådeløse. Familien hadde det tøft.

UKJENT NAVN: "Landslagssjefen - slik ser han ut (Ingvar Stadheim er navnet hvis det sier deg noe), skrev VG 9. juli 1988. VG

Høsten 1990 kastet Ingvar Stadheim kortene som norsk landslagssjef, drøyt to år etter at VG skrev dette da han til svært manges overraskelse, ble ansatt som landslagssjef:

«Vi trodde på Johan Cruyff, men fikk personalsjefen i Sogndal Sparebank».

Stadheim vet det meste om presset en landslagssjef som ikke vinner fotballkamper, opplever. Ikke helt ulik situasjonen Per-Mathias Høgmo befinner seg i før de kommende VM-kvalifiseringskampene mot Aserbajdsjan (lørdag) og San Marino (tirsdag).

Forskjellen er at Stadheim fikk kjørt seg hardere enn Høgmo.

Stadheim ble angrepet av Akersgata fordi han ikke kunne se internasjonal fotball på Sky Channel og snakket «feil dialekt».

Jeg var veldig ung, jeg var kun 37 år. Sett i ettertid burde jeg hatt mer erfaring på baken.

«Høgmo kjenner på det»

AVSKJEDEN: "Stadheim måtte gå", fortalte Aftenposten 13. oktober 1990. Artikkelforfatter? Kjetil Siem, som to tiår senere ble generalsekretær i Norges Fotballforbund, der han blant annet sparket Drillo og ansatte Per-Mathias Høgmo som landslagssjef. AFTENPOSTEN/ARKIV

— Jeg opplever at Per-Mathias står trygt i det han holder på med. Men det er klart, det er uansett en krevende situasjon. Jeg har ikke snakket med Per-Mathias på en stund, men jeg tror han kjenner på det.

- Hvordan kjente du på det?

— Jeg var veldig ung, jeg var kun 37 år. Sett i ettertid burde jeg hatt mer erfaring på baken. Men man blir usikker når det en tror og satser på, ikke gir resultater. Det er det samme om du trener et landslag eller klubblag. Dette var første gangen jeg opplevde motgang. Før dette hadde jeg brukbare resultater, blant annet bronse med Kongsvinger. Jeg hadde også juniorlandslaget med 1969-generasjonen, som jo var en del av grunnen til at jeg ble ansatt. Men når en har tapt mange kamper, kommer tvilen. Og den tvilen sprer seg i spillergruppen. Slik følte jeg det mot slutten.

- Hvordan opplevde du trøkket fra mediene den gangen?

— Det ble skrevet mye ... Men det som nesten føltes verst, var makten de hadde. Der satt det folk som, for å være litt stygg, ikke hadde peiling. Å kommentere og ha sterke meninger, kan se veldig lett ut. Dette har jeg også sagt i et par VG-intervjuer, men de ville ikke skrive det. Jeg tror at alle som er veldig mye i fokus, som er mye i media, synes det er noe dritt. Det tror jeg Per-Mathias også synes innerst inne.

— Det fantes noen unntak, jeg følte at Esten O. Sæther (Dagbladet) og Truls Dæhli (VG), som tross alt kunne fotball, var ålreite med meg. Men det var en del unge journalister som kom inn for å skape overskrifter. Ikke fortell meg at de negative overskriftene ikke påvirker en spillergruppe. For det gjør det, spillerne blir også preget. Se for deg enhver leder i en eller annen sammenheng i næringslivet, som blir utsatt for tøffe overskrifter – det vil prege arbeidsstokken. Det er ikke mange ledere som er så mye i fokus som en landslagssjef i fotball.

- VG skrev at de trodde på Cruyff, men endte opp med personalsjefen i Sogndal Sparebank som landslagssjef?

— Haha. De skrev også at jeg ikke fikk inn Sky. Jeg lo litt av den. Men de hadde et intervju etter at den første troppen ble tatt ut. Da oppslaget kom, var det et langt spørsmål, og et svar fra meg som var uforståelig. Som at jeg ikke kunne svare for meg. Da følte jeg meg misbrukt.

UT PÅ TUR: Landslagssjef Ingvar Stadheim sammen med landslagsspillerne Jahn Ivar "Mini" Jakobsen og Rune Bratseth før en privatlandskamp mot Hellas i februar 1989. TOEE KRISTIANSEN, VG

Tilbake i Sogndal

Stadheim ga seg høsten 1990 etter ett av seks mulige poeng på de to første EM-kvalifiseringskampene. Siden det har han ikke trent et eneste fotballag. I stedet tok han fatt på en suksessrik karrière i næringslivet, blant annet som personaldirektør i Norsk Hydro.

Men nå er 65-åringen tilbake i fotballmanesjen. Som styreleder for Sogndal Fotball AS og mentor for A-lagstrenerne Eirik Bakke og Terje Skjeldestad. Det har vært suksessrikt, for de nederlagsdømte fra Sogndal har berget plassen.

— Du valgte å aldri slå tilbake mot kritikerne?

— Det er riktig. Jeg har fått tilbudet om det. Men det ville neppe hatt noen hensikt. Jeg hadde jo heller ikke gode resultater, det må jeg bare innrømme. Nå er det ikke så mange landslagstrenere som har hatt gode resultater, vi hadde Drillo i en periode.

- Hvordan påvirket mediestormen familien?

— Det er ikke til å legge skjul på at det gikk inn på familien. Det var også en medvirkende årsak til at jeg ga meg. Men så var det også nesten ett år til neste store mulighet. Vi hadde to kamper mot Kypros, en borte på høsten og en hjemme til våren. Jeg måtte vente helt til Italia-kampen neste sommer for å begynne oppturen, det ble litt for lenge. Da var det beste å overlate ansvaret til noen andre.

STJERNEMØTE: Landslagssjef Ingvar Stadheim sammen med Pelé under åpningen av Norway Cup i 1989. Bak skimter bi blant andre Ivar Hoff (med briller). TOR RICHARDSEN, NTB SCANPIX

«Drillo» overtok jobben

«Noen andre» var Drillo. Hans landslag slo Italia i juni 1991. Og dermed startet oppturen for Norge.

— Hvordan tror du Høgmo har det nå?

— Han er nok veldig fokusert på jobben. Han har lang erfaring og er i stand til å fokusere og holde entusiasmen oppe. Men det er mer krevende i motgang enn medgang. Det er bare sånn fotballmekanismene er.

- Hvordan pleide du å forberede deg til skjebnekamper som Høgmo nå skal ut i?

— En leder i absolutt alle sammenhenger må stå trygt på sin egen plattform. «Det er dette jeg står for som leder, også fotballfaglig». Selv skulle jeg hatt mer erfaring. Per-Mathias står tryggere der. Det var litt spesielt for meg som 37-åring å bli landslagstrener. Det var overraskende for de fleste, også meg selv. Jeg måtte ikke bli landslagstrener. Det hadde vært fint med suksess, men jeg bygde ikke livet mitt på det. Slik tror jeg Per-Mathias tenker. En står mer stødig da. Det er en så tøff jobb, at du må være veldig fokusert på det du skal utrette både i forkant og etterkant av samlinger. Jeg tror det kan ta bort litt av presset.

- Går det an å beskrive hvor tøft det er å ha en sånn jobb?

— Nei. Det er tøft å være i posisjon. Jeg er forundret over politikere som holder ut i sentrale posisjoner år etter år. Det er et voldsomt kjør. Jeg kjenner Liv Signe (Navarsete) godt. Så vi må ikke gjøre dette til at det bare er landslagstrenerjobben som er tøff. Jeg tror nok Erna Solberg har det enda verre. Men: Det var bare ord som ble skrevet. Og det dør en ikke av. Det tenkte jeg da det stormet som verst.

- Hva er ditt beste råd til Høgmo?

— Det er veldig viktig å stå trygt på sin lederplattform. Ha fokus på jobben. Det at man er så konsentrert, så opptatt og så fokusert på jobben som skal gjøres der og da, kan være med å lette presset. Og så ville jeg funnet noen pustehull, trimme og gjøre litt andre ting, for ikke å gå rundt med stramme skuldre.

Jeg er forundret over politikere som holder ut i sentrale posisjoner år etter år. Det er et voldsomt kjør.

Slik svarer VG-kommentatoren

VG-kommentator Åge Dalby fikk skylden for at Ingvar Stadheim trakk seg i oktober 1990.

— Stadheim var en hyggelig mann, men fikk ikke resultater. Det er sikkert noe av det samme med Høgmo nå. Jeg vet at han er en hyggelig kar. Men det kreves også resultater av hyggelige personer, sier Dalby.

Han fulgte det norske fotballandslaget i rundt 200 kamper for VG. Og han var en av de mest kritiske til Stadheim.

— På den tiden var Drillo U-landslagstrener, og det var snakk om at han ville inn på A-landslaget. Men han tapte maktkampen på Ullevaal. For valget falt på Stadheim, som jo var pussig. For det ble snakket om (Franz) Beckenbauer, (Terry) Venables og (Johan) Cruyff, som selvfølgelig ikke var mulig. Litt flåsete sagt endte vi med personalsjefen i Sogndal Sparebank. Stadheim var veldig hyggelig og flink på mange måter, men han manglet den internasjonale erfaringen, fastslår Dalby 26 år etter.

Stadheim ga etter for det voldsomme mediekjøret og trakk seg.

— Men det var ikke bare VG som var negative. Vi var flere som syntes resultatene var for dårlige. Men jeg fikk skylda for at Stadheim forsvant. Som er greit nok. Men da skal jeg også ha æren for at Drillo kom. Ingen av tingene er riktige, sier Dalby med et smil.

Han mener Per-Mathias Høgmo gikk ut for offensivt i starten.

— Det ble for mye prat og gjort for lite i praksis. Han har vaklet mye i valg av spillere og spillemønstre. Han har knapt spilt to-tre kamper etter hverandre med samme lag. Jeg ser ikke helt linja i det.

- Hvilke krav ville du stilt til Høgmo foran de tre neste kampene dersom du var VG-kommentator i dag?

— Jeg hadde syntes det var rart at en landslagssjef skulle få kontrakt som ikke var resultatorientert, at en må så godt det lar seg gjøre å nå et sluttspill. I de kommende kampene bør vi ha 7 poeng, men jeg tror ikke vi gjør det. Høgmo har gjort det vanskelig for seg selv. Med litt mer ydmykhet etter forrige evaluering, ville han stått sterkere i opinionen.

Hør siste episode av Aftenpodden Sport. Hvor blant annet landslagets to VM-kvalikkamper er blant temaene: